Skandaløst å rose for legeinnsats?

Er dette støtte til terrorisme?

Nok en gang kritiserer Israel Norge og nok en gang handler det om at man er slem med Israel fordi man anerkjenner Palestineres lidelser og rett til eksistens. Det fremstår ihvertfall slik når man er kritiserer den norske utenriksministeren for å skrive etterord til boken til Mads Gilbert og Erik Fosse, der man anerkjenner og berømmer de to legenes arbeid på Shifa-sykehuset i Gaza under Israels invasjon for ett år siden.

Ifølge NTB skal Israels viseutenriksminister ha sagt at:

- Dette er skandaløst. Det er problematisk at en representant for et demokratisk land roser slike ting. Presidenten i Den europeiske jødiske kongress, Moshe Kantor, følger opp og sier at han er dypt skuffet over Støres «omfavnelse av tendensiøse og grunnløse ærekrenkelser».

Hva menes med “slike ting”? Er det feil å rose det å redde små barn fra å dø? Er det feil å si at man syns det er forferdelig at krig rammer sivile, familier, landsbyer, skoler og personer og institusjoner som ikke kan ta skylden for hva enn Hamas finner på? Er det feil å snakke med pressen om det man som lege opplever når Israel bevisst stengte ute et samlet pressekorps fra å se på hva Israel bedrev inne på Gaza-stripen?

Imotsetning til andre som kritiserer uten å ha lest boken til Gilbert og Fosse, så har jeg lest den. Jeg må innrømme at jeg visste mye på forhånd. Men å få beskrivelsen av angrepene, hvordan de ulike våpnene fungerer på en barnekropp, hvordan droner skjøt mot barn som lekte og alt dette dokumentert i bilder, det er sterk kost. Handlingene er kort og enkelt så grusomme at det ikke finnes unnskyldninger for dem, ei heller grunn eller mulighet til å tilgi. Om man er for eller mot, støtter Israel eller ikke, burde være revnende likegyldig. Men når man så krever en beklagelse fra Norge for at vår utenriksminister anerkjenner arbeidet med å redde liv oppi en sånn situasjon, så kan man jo lure på om ledende personer i Israel i det hele tatt er mentalt stabile.

Ihvertfall kan det, på den tragikomiske siden, virke som om Israel hatt sine talsmenn på pressekurs hos Irans president Mahmoud Ahmadinejad. For når det til stadighet brukes maksimalutrykk som “skandaløst” og lignende hver gang noen gjør noe Israel ikke er tjent med, så vekker det kjapt assosiasjoner til en viss annen rablende gal fyr med skjegg.

2010

Til tross for at det ikke har vært noen oppdateringer her i julen, er det fortsatt folk som leser bloggen. Takk for det. Og for at det ikke skal bli alt for nedstøvet her, kan det være en god ide å skrive litt om året som kommer.

For min egen del begynner jeg i praksis i Klassekampen over nyttår. Det vil si at bloggingen og det politiske muligens tones ned noe. Mer om det senere. Så er planen å reise til Tanzania i en måned i mars. Det vil bety mer eksotisk blogging, om jeg finner internettilkobling i det hele der jeg skal være. Får håpe på det beste.

Når det gjelder verden forøvrig er det vel ikke så mye lystig å snakke om. For midt oppi medias forsøk på å selge dommedagsprofetier, så er det en ting som virker ganske tydelig: De krisene vi har sett nærmer seg kommer nærmere. En ting er klimakrisen, som nå resulterer i ekstremvær over hele Europa og store deler av Amerika og Asia. Men matkrise, som i mangel på mat, mer økonomisk krise som følge av de to andre. Og det som snakkes mindre om, en form for eksistenskrise som følge av at vi mer og mer forlater en selvoppfattelse av å bevege oss i retning noe bedre til å gå i retning noe verre.

En undersøkelse blant norske ungdommer avslører at mange unge frykter sult i fremtiden. Absurd, om man ser på den overfloden vi lever i. Men dersom klimakrisen, kombinert med økende befolkning og et mer kritisk blikk på kortsiktig industrielt jordbruk slår til, så vil det trolig bli flere om samme matfat i fremtiden. Det krever egentlig mest av alt en omfordeling, der vesten må redusere sitt matforbruk og spise mindre kjøtt og kaste mindre mat. Men det er også en erkjennelse om at vi ikke lever i en boble og at krisene overlapper hverandre. For økt konflikt og mer krig som følge av kriser vil også sende flere på flukt, som igjen utløser matmangel.

Sånn sett er ringen sluttet. Landet som i Malthus første beskrivelse av fremtidspessimismen i Norge på 1700-tallet som følge av matmangel erstattes av fremtidspessimisme på 2000-tallet, men ikke på vegne av oss selv, men verden som helhet.

I kjølvannet av København har det vært en stor diskusjon om hvem som har skylden for kollapsen i klimaforhandlingene, om det fortsatt bør skje på FN-nivå eller om “de store landene” heller skal bli enig på kammerset osv. Dette er alt relevant, men helt forgjeves uten et overstående perspektiv: At dersom ikke alle land tar ansvar for det de kan, så slipper vi alle å bekymre oss til syvende og sist. Og om klimaendringene slår inn i de aller verste tenkelige scenarier betyr det utslettelse. Så om Obama, USA, Kina eller andre har skylden er ett fett. Gjør noe!

2010 bør derfor bli tiåret da vi returnerer til det helhetlige perspektivet, de store målene og handling fremfor at alle skal få spesialbehandling. Det må bli returen til felleskapet, miljø og menneske fremfor profitt, og “Just-do-it!” når det kommer til klimatiltak, tiltak mot spekulasjonsøkonomi og kamp mot sult og fattigdom. Så får vi se om tiåret innfrir. Jeg henger meg på optimistene!

Kaos i 12te time

København ser ut til å ende i fiasko. Noen pessimister kan endelig smile og si “hva sa vi”. Andre er, forståelig nok, rimelig deprimert, både på klimaet og klodens vegne, men også på vegne av vår egen fremtid. Siste nytt er at tiltakene som er “i potten” vil gi oss tre graders temperaturøkning. Det er én grad Celsius mer enn det FNs klimapanel tidligere har sagt er kritisk før dagens klima endrer seg såpass at det både er irreversibelt og vil få enorme, katastrofale konsekvenser.

For mens klimakampen utspiller seg på Bella Senter i København mellom statsledere, forhandlere og diplomater, sterkt påvirket av industri- og kapitallobbyister, så blir kloden sykere og sykere. For det er litt herlig det hvordan enkelte faktorer er de samme i mikrokosmos som makro. Akkurat som mennesker blir syke av høy feber, blir jorden det og. Og konsekvensene er økt artsutryddelse, mer ekstremt vær, høyere vannstand og stadig mer galloperende klimaendringer som igjen drar spiralen nedover. På den motsatte siden av dresswrestlingen i København har vi fattige mennesker i den 3. verden som merker endringene først, verst og mest. De har ingen forhandlingskort, verken i klimaforhandlinger eller mot klimaendringer. Deres skjebne er allerede beseglet, og klimaendringene innkasserer stadig flere døde som følge av den rike verdens bortskjemte behandling av felles ressurser.

Dersom forhandlingene bryter sammen fullstendig er det enkelt og greit diplomatiets og politikkens falitt. I stedet er vår felles fremtid overlatt til kapitalens krigsherrer, som like it or not, står for mesteparten av jordens utslipp gjennom privateid industri og som prioriterer morgendagen på børsen fremfor morgendagen for resten av samfunnet. Selv om kutt i utslipp i typiske offentlige sektorer, som transport og energi, har en betydning, så ligger nøkkelen til et bærekraftig samfunn hos den private økonomiens vilje til omstilling og for en gangs skyld sette miljøhensyn foran profitthensyn. At de ikke gjør det i dag er mer enn tydelig. Hvorfor har da industrikonsernene drøssevis med lobbyister i København som nettopp prøver å dra avtalen i motsatt rening av alle andre? Hvorfor er Kina og USA, de to største forurenserne, så tilbakeholdne? Jo, fordi eget næringsliv presser på for det under dekke av “konkurranseevne”. Hvorfor bruker oljeselskapene hundrevis av millioner av kroner i disse dager på TV-reklame som forteller oss at de forsker masse på fornybar energi? Jo, for at vi som forbrukere skal sløves ned og slutte å tenke at olje og fossilt brensel er slemt.

Sånn går det når sunn fornuft, vitenskap og fakta må slåss ikke bare mot alle verdens idioter, men også de med mye penger og som har mye å tape på at miljøkrav skjerpes og miljø settes i fokus, fordi det rammer deres inntektskilde. Er det ikke absurd at man i USA i våre miljøtider subsidierte kjøp av SUV og pickup nettopp når disse forurenser mye mer enn vanlige biler, og USA ikke akkurat liker at staten blander seg inn i økonomien? Jo, men så var det dette med hva slags biler amerikansk bilindustri laget da.

Summasumarum, som mange av de 100 000 demonstrantene i København sa: Du kan ikke bruke de virkemidlene som skapte miljøkrisen til å løse den! Og det er helt rett – skal man faktisk redde miljøet, kutte i utslipp og bygge et samfunn som er radikalt forskjellig fra dagens på miljøfronten, ja da må også økonomien legges om og det begrenses hvor langt folk kan gå for å fylle egen lommebok. Tross alt vil det også gjøre disse menneskene en tjeneste. For hva er penger verdt om verden går til helvete?

Krig i arv og ansvarlighet til å drepe

Forrige blogginnlegg førte til et innlegg på trykk i Dagsavisen. Tror det er sjelden før at jeg har fått så mye bra tilbakemeldinger på noe. Men det ga også et par kommentarer under på nettopp hva krig og væpnet konflikt innebærer. Sitat: ” Barack Obama har ikke startet krigene USA i dag er innvolvert i, han har arvet dem fra sin forgjenger.”  Og: ”Peace requires responsibility”.

Først og fremst, man arver ikke en krig. En krig er ikke et arvestykke eller bestemt gjenstand, men en situasjon som opprettholdes kun av fortsatt vilje og innsats for å skape den. Det nettopp fordi ingen i utgangspunktet vil ha krig, ihvertfall ikke hos den svake parten. At Obama “arvet” krigen fra Bush er sånn sett irrelevant. Det faktum at man opprettholder den militære innsatsen i Irak og Afghanistan tyder derimot på at begge kriger ikke var noe galemannspåfunn fra president Bush, men derimot en interessekonflikt for USA, siden de drøyer det i det lengste med å trekke seg ut. Argumentasjonen om at det vil bli borgerkrig om man trekker seg ut nå er også ganske naiv. For det blir ikke mindre borgerkrig og kaos om man trekker seg ut imorgen, når store deler av kaoset i utgangspunktet skyldes vestlig militær tilstedeværelse.

For det andre: Fred krever ansvarlighet. Det er helt riktig. Men da sidestiller man ansvarlighet med å ha våpen som et verktøy. Da kan man like gjerne si fred i utgangspunktet av og til krever bruk av krig. Da tror jeg det er mange som rygger litt. Som nevnt i innlegget mitt i Dagsavisen og tidligere her på bloggen så er det ikke sånn at venstresiden tror at fred oppstår av seg selv. Tvert imot. Jeg er helt enig i at utvikling, håp, og et sivilsamfunn er nødvendig om man skal ha stabilitet og derav fred. Men når man åpner døren for våpenbruk åpner man også døren for at stormaktsinteresser kan bruke våpen under dekke av intensjoner om fred, slik vi har sett det oppgjennom historien. For interessene er der, uansett hvor mye Obama skygger unna dette. Og selvfølgelig, å si at man går til krig mot et land i dag fordi man ønsker ressursene deres er ikke helt stuerent. Derfor demoniserer man motparten, snakker om terror og annet man ikke liker, før man bomber løs. Bare se på propagandaapparatet som var i sving mot Irak før Irak-krigen. Mesteparten av det som ble sagt var jo ren løgn.

Det er et problem at vi i en “fredsnasjon” ikke klarer å se disse nyansene og viktige momentene. For dersom vi lar oss lure av at alle vil ha fred og krig derfor kun oppstår som en nødvendighet, så er vi naiv. Det er langt flere enn skjeggete terrorister med bombe rundt livet som gjerne bruker våpen for å oppnå sine egeninteresser. Men det forstår tydeligvis ikke en gang Nobelkomiteen.

- Vi fremstår som idioter

Skjelden jeg er enig med Høyre-folk, men når Peter Gitemark fra Høyre blir lei av stortingsmedlemmer som går bananas med mobiltelefon for å ta bilder av Obama i Oslo under Nobel-utdelingen, så er det vel egentlig bare toppen av isfjellet av tragisk rævdilting de siste dagene fra media, politisk hold og rikssynsere. Herregud folkens, det er kun en dude som sitter fire år som president i USA som er på besøk, hvorfor ta sånn av?

Faktisk så stiller vel den helt tussete oppførselen seg vel i rekken av ting som setter Norge i et heller pinlig lys. Det mest pinlige er vel at Obama i det hele tatt får fredsprisen, for som engelske The Times skriver på lederplass i dag, så er Obama ingen fredspresident, men ruster i stedet opp militæret, lover nye utstasjoneringer av militære for å befeste USAs posisjon, sender flere soldater til Afghanistan, og er tross alt høyestkommanderende for et rimelig brutalt regime, to kriger og verdens største krigsarsenal. Det er kanskje gjentatt i det kjedsommelige, men faktisk folkens: Her river vi vekk hele troverdigheten til en av verdens få kjente fredspriser for at to skruppelløse AP-topper skal få sine private fem minutter med Obama. Det er rimelig tragisk.

Next in line spanderer vi også flere titalls millioner kroner i et sikkerhetsshow som stenger Oslo by ned i så og si to døgn, setter Obamas viktige opptreden på København-toppmøtet om miljø i jeapordy, og setter landet på hodet over at det “endelig” er en “viktig person” som kommer hit. Dersom det hadde vært et enormt jordskjelv i Indonesia, varslet ny sultkatastrofe i Sudan eller noe annet viktig hadde skjedd, ville det ikke fått noe mediedekning. Hvorfor? Fordi det er vel 400 journalister som til enhver tid følger Obama med kamera. Kanskje -har- det skjedd noe, hva vet jeg. Media dekker det jo uansett ikke med annet enn en flyktig notis.

Oppsummert så fremstår vel egentlig alle som tapere. Obama taper: Fredsprisen er knapt tema i USA, noe som er litt uvanlig, men fordi tildelingen kan ødelegge mye for hans politiske kapital overfor egne politiske motstandere. Nobels fredspris taper: Etter tildelingen til Henry Kissinger i 1974 fikk den seg et skudd for bauen, men det er blitt lappet av viktige og riktige tildelinger til personer som Mor Theresa, Aung San Suu Kyi, Shirin Ebadi, Nelson Mandela og mange flere. Nå går den til en president i krig, som attpåtil mener krig er et helt OK virkemiddel for å oppnå fred. Det strider mot Nobels intensjoner. Folk flest taper: Dersom fredsprisen skal brukes som politisk verktøy for toppolitikere med ønskeliste over folk de vil snakke med, så mister fredsprisen sin funksjon.

AP-folkene Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg derimot kan glise herifra til banken over å føle seg viktige. Man korrumperer altså en fredspris og bruker den som virkemiddel for å blåse opp sitt ego. Det eneste som kan rette dette opp er at Torbjørn Jagland trekker seg som leder fra Nobelkomiteen, at svenskene overtar prisen og at det skrives inn i statuttene at personer som deltar aktivt i krig ikke skal kunne få fredsprisen. Nettopp for å forhindre at talentløse personer som Jagland kan lobbe seg inn i en slik posisjon som han nå besitter og bruker vervet til eget forgodtbefinnende. Ellers blir det som å sette en rotte inn i et kornkammer til å være vakt.

Kan vi føle oss litt lurt og som idioter? Yes, we can…

Les forøvrig også verdens første og mest anerkjente fredsforsker Johan Galtungs reaksjon på prisutdelingen >>