Lekser inn i skolen

Hjemme eller på skolen? SV går for det siste

SV forslår i dagens Dagbladet å fjerne hjemmeleksene fra barneskolen og heller bake disse inn i ordinær undervisning og skolefritidsordning. Forslaget har ikke gått upåaktet hen for å bruke en klisje. Tvert imot hiver høyresiden seg på og bruker skoledebattretorikk om forslaget, messet sammen med andre ting SV står for, uten å gå inn på selve debatten i det hele tatt. Det minner egentlig litt om den gangen jeg satt i debatt mot en Frp-er som i mangel på bedre motargument sa at “sosialister er ekle” til stor jubel.

Det er i slike stunder man får følelsen av å leve i et voksent og fungerende demokrati.

Torgeir Ødegård (H), byråd for skole i Oslo, tar nok kaken med sitatet i Dagbladet “SV foreslår en tant og fjas-skole der vi ikke skal stille krav til elevene.” Saklighetsnivået er høyt med andre ord hos en godt betalt dressmann som er litt godt oppi årene for slikt. Men også Bergens egen byråd senker seg ned på skoledebattnivå med følgende “Hva blir det neste? Skal skolens ansatte komme hjem og kle på ungene også?”

Vel, siden verken Høyre eller Krf vil snakke politikk, så blir vel SV alene om det. Og som jeg poengterte overfor BA, poenget med lekser er å repetere og reflektere, ikke hvor du gjør dem. I skolen står et helt apparat klart til å hjelpe barn når de lurer på noe, hjemme må de være prisgitt om foreldre er til stede eller ikke. Dessverre er det mange foreldre som ikke er det.

Det vi vet fra forskning på sosiale forskjeller er at lekser gjør en stor forskjell. Det skaper en forskjell når noen har høyt utdannede foreldre som kribler etter å hjelpe, mens andre ikke har det. Noen foreldre vil gjerne, men klarer ikke dette tilstrekkelig. Da er det feil å pålegge dem ansvaret for en så stor del av barns utdanning.

Når det er sagt så er det ikke slik at foreldre skal nektes noe som helst. Jeg mener det er utrolig viktig at foreldre følger opp barn i skolen, ser hva de gjør, roser for innsats og oppfordrer barnet til å yte sitt beste. Dette er jo elementær oppdragelse. En kan jo fort mistenke høyresiden for å ønske å beholde dagens skjevdeling når man går så desperat til verks for å forsvare noe som i grunn er en dårlig og utdatert skolemodell.

http://www.dagbladet.no/2010/02/08/nyheter/skole/innenriks/utdanning/skolepolitikk/10298420/

Når illusjoner styrer atomvåpen

For de som trodde vi var kvitt George W. Bush og den bevegelsen han sto for, tro om igjen. For mens Bush nå er ute av manesjen, spilt ut som en hvilken som helst utbrukt nikkedukke, er bevegelsen den samme og i full fremmarsj. Fra å være republikanere, kalles nå den nye kjernen Tea Party, om det er en kjerne man snakker om. Mest er det kanskje en broket mengde mennesker som står langt utenfor hva vi vil kalle ekstremhøyre. Men de er mange, og selv om enkeltsaker splitter dem, så er de fast bestemt på at våpen, frihet (i form av null stat og mest mulig markedsanarki) og rå maktbruk skal svøpe USAs vei videre. Det er en farlig medisin for en stormakt i solnedgang.

For oss på venstresiden så er det noe sjarmerende og paradoksalt med hele denne bevegelsen. Den kommer fra bunnen av, toppes foreløpig ikke, har et perspektiv på Washingtong som en sandkasse for eliten (noe mange andre nok er enig i) og at den “vanlige” mann er glemt. Men i stedet for å kreve større reformer som fanger opp de svakeste, mer sosialhjelp, et mykere samfunn og mindre marked krever de tvert om det motsatte. 

For de av oss som gjerne anser markedet som en mekanisme som skaper forskjeller og nettopp en elite og en underklasse, så virker dette veldig søkt. Men Tea Party-tilhengerne mener de nå tvinges til å ikke klare seg selv. Forstå det den som kan, men størrelsen på bevegelsen og innflytelsen deres inn i kristne sekter, TV-kanaler som Fox News, det konservative partiet og generelt i alle mindre velstående stater mellom øst- og vestkysten gjør dem til en politisk kraft man må regne med. Det gjør det attpåtil skremmende.

Det er lett å avfeie dem som dumme. Mange har lite utdannelse, lite kunnskap om verden rundt og en forståelse av politikk som knapt når opp til hva en ungdomsskoleelev i Norge skal kunne. Men engasjementet og troen på det de gjør og sier stikker tilsynelatende dypt. Og da er det to spørsmål som stiger frem. 

Hvor kommer det fra? Og vil det kunne endre amerikansk politikk?

For de som mener verden bør markedsstyrer, inkludert media og skolesystem – her er resultatet. I det landet hvor nettopp informasjon og utdanning er underlagt størst markedskrav og markedstilpasning står vi nå overfor velgermasser i milliontall som knapt kan si navnet på et annet land, ikke kjenner politisk historie og enda mindre vet hva som historisk har tjent deres sak eller hvordan en slik kamp skal organiseres. Økt oppslutning om sekter i USA handler ikke bare om nyreligiøsitet, men også om økende maktesløshet og derav behov for å tilhøre noe. Mange sekter i USA bruker kun 30 prosent av tiden på religiøse ting, resten går til å hjelpe egne medlemmer å finne jobb eller fikse økonomien, for eksempel. I et land der media til enhver tid må rapportere det som selger, ikke det som informerer og utdanner er det fritt frem for pengemakt å styre informasjon i den retning som tjener dem. Da erstattes tema som fattigdom, økende forskjeller, USAs kriger ute og kritikk av pengemakt med hule begrep som frihet og patriotisme, nyhetene fylles med underholdning, underholdning fylles med idealisert underholdning, og det hele stappes med reklame som skal få folk til å bekymre seg for stor mage og store hofter, istedet for politikk og samfunnsspørsmål. 

Det leder også til det andre spørsmålet. Hva kan en befolkning innenfor en slik virkelighet finne på å stemme på? For 10 år siden trodde mange at George W. Bush måtte være selve bunnpunktet. Nå ser det jo enda verre ut. Nylig ble en konservativ nakenmodell stemt inn i Senatet noe som velter en endelig helsereform, som trengs sårt. Sarah Palin fremstår mer og mer som presidentemne i Tea Party-bevegelsen, og dro sammen med McCain i forrige runde over 40 prosent av stemmene. Og hva kan slike få til? Hva er forskjellen til retten å skyte en inntrenger med rifle og en inntrenger med atomvåpen? I hodet til noen av Tea Party-bevegelsen kan begge begrunnes med rett til å beskytte egen frihet. Hva vil enda mer frislipp av markedskrefter bety for et USA som er kuet av mekanismene i sin egen oppfinnelse? Hvem vil rammes? Og dersom disse igjen rammes enda hardere, vil de da tro at mer av samme medisin endelig vil gjøre bot på deres egen elendighet?

Et demokrati styrt på illusjoner er farlig. Snakker vi om verdens største økonomi, verdens største militærmakt, og attpåtil en som trues av voksende rivaler på alle kanter så er det grunn til å bli bekymret. SV skrev i sitt program for 2001 at USA var den største trusselen mot verdensfreden. Det vedtaket var rimelig profetisk. Ved neste presidentvalg må det kanskje hentes frem igjen. Og når vil spiralen ende?

Samtidig fikk jeg høre noe som nok en gang setter fingeren på hvordan det går med USA om dagen. 16 000 hjemløse barn som bor på gaten. I New York, en av verdens rikeste byer. Hva sier det om USA som et godt samfunn?

Takhøyde

Krf er et underlig parti. Ikke bare er det litt spesielt å ta utgangspunkt i en religion når man skal lage et politisk parti, men det er også underlig hvordan et parti som er Norges tredje største i medlemstall (sist jeg sjekket), nå er i ferd med å ryke under sperregrensen. Da snakker vi vel om at så og si at hver eneste som vurderer å stemme på Krf faktisk er medlem også.

Men det mest underlige er hvordan nestlederen Inger-Lise Hansens utspill er blitt mottatt blant partiets egne. Det er ganske stor takhøyde i norsk partiflora, der det er lov i Høyre å snakke palestinernes sak, mens AP-folk (i ganske ekstrem grad) tar til høyresideløsninger når de skal løse et problem. I SV fins det folk som er for EU, som er mot marx og klassesyn (noe som egentlig er motstridende mot hele partiet, men what the hell), og som er i utakt med deler av partiet i ett eller flere spørsmål.

Men ingen ber en nestleder melde seg ut fordi han eller hun uttaler seg mot det mange i partiet mener. Unntaket er, nok en gang, Krf. Partiet for sneversyn og manglende takhøyde.

Jeg mener det er en salme med teksten “Gjør porten bred og vid – her kommer gud forbi”. I Krf derimot er porten så smal at dersom du ikke hyller Israel uansett, er mot homofili, krever at medlemmene er vedtatt kristne, og alt det Hansen sa partiet burde revurdere, så bør du altså melde deg ut. Snakk om Folkeparti…

Industriens århundre på 120 min

NRK Nett-TV er et godt eksempel på at kringkastingsavgiften går til noe fornuftig. Der inne er det mye rart og interessant, deriblant en fire episoders dokumentar om norsk industriutvikling. For alle oss vokst opp etter 1980 i byen er det mange som ikke kjenner den industrihistorien landet har særlig godt, og da er dette rett og slett bra underholdning og undervisning på en og samme tid.

Kommet til andre episode ikveld, tredje og fjerde får komme etterhvert. Uansett er serien anbefalt til alle, og særlig de som tror Norge kun er bygget på olje og kunnskap. Du tror neppe det etter fire episoder av denne dokumentaren.

Se den hos NRK >>

SV og skoleledelse

Mange har sikkert lest BA i dag og lurt på hva i all verden SV driver med når vi stemmer mot noe som tilsynelatende alle er for. Har sendt inn følgende debattinnlegg som jeg håper kan gi en større forståelse for hvorfor vi mener det vi gjør:

“BA skriver 26. januar om bystyrets behandling av ny skoleledermodell, som ble vedtatt mot SVs stemmer. Slik saken er skrevet fremstår dette som en sak som alle er enig i, utenom SV, og der det får stå uimotsagt fra Aps Pål Thorsen at SV ikke forholder seg realpolitisk til saken. For det første er det bare et tegn på at AP ikke skjønner hva saken handler om, og for det andre at mange nok tar stilling til bare modellen og ikke den saken som ble behandlet.

For SV forholder seg til én enkelt realitet: Målet i skolen skal være å skape en god lærearena. Saken som SV stemte mot innfører et nytt ledelsessjikt i skolen, mer byråkrati og en rekke føringer og idégrunnlag som er fremmed for skolen. Avstanden mellom lærere og rektor kan bli større med flere mellomledd, ansvaret utydeligere og byråkratiet vokse som følge av at skolen nå får en langt mer komplisert modell.  Dette gir ikke mer læring, slik AP og byrådspartiene hevdet i debatten. Det byråkratiserer. SV er helt åpen for at rektor skal bruke mer tid på pedagogisk ledelse. Men det springer ikke ut av å utnevne et helt sett med flere ledere.

Men det som virkelig fikk SV til å være mot saken er alt som ligger mellom linjene. For utover ny ledelsesmodell inneholder saken en rekke føringer for hva som er riktig pedagogikk, hvordan rektor skal være langt mer autoritær, og idésett hentet fra næringslivet – for eksempel lønnsbonus til leder dersom skolen gjør det bedre på tester og prøver. Ord som ”ledelsesintiativ”, ”kontrolldimensjon” og ”strategisk ledelse” fremstår som papegøyespråk hentet fra bedriftspresentasjoner. Sammen med begrep som ”resultatenhet” i stedet for skole, og ”resultatenhetsleder” i stedet for rektor er dette med å utarme skolen for hva den faktisk skal fokusere på: Læring!

SV er realpolitiske. Og politisk har vi et ansvar for å si fra når alle de andre politikerne har forvekslet skolene våre med næringslivet og sett seg blind på ledelsesmodeller derifra. I teorien trenger skolen kun én leder som står ansvarlig for skolen, de ansatte, elevene og det offentlige: nemlig rektor. SV ser derifra at rektor gjerne kan delegere ansvar utover dette, alt etter hva skolens behov er, og kommunen plikter å legge til rette for dette.

For det er riktig at skoleledelse i dag er vanskelig med alt det administrative ansvaret som pålegges rektor og skole, og mye ansvar med skolens læreplan. Men løsningen på dette er heller å ansette mer administrasjon og løfte unna det tyngste papirarbeidet av rektor, og ikke spre dette utover lærerstaben.

SV kan ikke stemme for at læring settes til side for troen på et nytt luftslott innen skolepolitikken.  Da hjelper det ikke hvor mye man påstår det handler om læring. For når begrepene er fremmed for skolen og modellen fører til mer byråkrati og hierarki så er dette ingen fremtidens løsning. Det kan gjerne bli ”et snøskred” som byråden sier. Men som kjent er snøskred sjelden av de gode.”