Når man ikke lytter

Selv om jeg ikke er helt ferdig i jobben, og enda befinner meg i feil landsdel, så tenkte jeg å tyvstarte bloggingen i anledning mastesaken i Hardanger. For det er ikke rent lite sensasjonelt at en regjering snur etter å ha vært så tydelig på at saken var endelig og avgjort. Seks ministre, en rekke stortingsrepresentanter og representanter fra AP har hamret inn i mediene at det ikke var sjans på omkamp. Så snur altså regjeringen i dag, kun en måned etter at avgjørelsen er tatt.

Og mediene godter seg. Mens TV2 har et barnslig råkjør på statsminister og statsråd med spørsmål type “Er du en idiot, Terje Riis”, har NRK en langt mer intelligent og myk linje som interessant nok setter statsministeren mer ut (se dagens Dagsrevyen). Spørsmålet alle stiller seg er hvorfor regjeringen først ikke åpnet for en ny utredning, og en annen, mindre konfliktorientert trase. Men mediene har grunn til å godte seg. For alt tyder på at det er de siste fire ukene med mediekjør som har fått regjeringen til å snu, ikke det faktum at man overkjører folkeviljen i en hel landsdel.

Hilde Sandvik, samfunnsredaktør i BT sa det veldig bra. Regjeringen mangler åpenbart lytteposter i vest. Her har det nemlig kokt i flere år, og selv om man ikke har truet med sivil ulydighet og utrydding av halve APs partiorganisasjon, så har det ligget i kortene at man ville gå langt. Men det holder tydeligvis ikke. Kanskje ikke så rart at Mongstad, Bergensbanen, Bybanen, og kommunale overføringer er saker der Vest føles glemt av Øst. Derfor ble saken i Hardanger ekstra sår også.

Hardanger-saken blir interessant å se på i ettertid. Både utifra en analyse av hvorfor regjeringen gjorde som den gjorde, hva som fikk den til å snu, og hvorfor akkurat denne saken ble et vendepunkt der regjeringen måtte vike. Jeg tror det er en rekke moment utover bare miljøvern, generell overkjøring, stridigheter innad i regjering og vestlandsopprør som bør sees på. Hva med at media er eneste instans som kan få en regjering til å snu i dag? At regjeringen, og da særlig Ap og Sp (som frontet mastene), ikke klarer å fange opp folkeviljen? Og at man undervurderer folks reaksjoner på et slikt vedtak. Sjokkmålingen til Ap i vest, der de faller fra 26 til 16 prosent er bare et eksempel på det.

En ting er ihvertfall sikkert. Det blir spennende å se hva regjeringen til syvende og sist finner av løsning, og om regjeringspartiene og da særlig Ap har noen sjanse i neste lokalvalg.

…..ferie…..

…fordi som ikke hadde skjønt det allerede. Tilbake over fellesferien, når det er litt mer vettugt å blogge om enn terrofrykt og ulike måter å hetse muslimer på. God ferie!

En politisk pudding

Når statsråd Terje Riis-Johansen nå går inn for monstermastene i Hardanger vitner det om tre ting.

• Statsråden er en politisk pudding som lar egne byråkrater styre, og reduserer seg selv til en snorklipper som kjemper innad i regjeringen for hva kraftbandittene innad i Statkraft og departementet mener.
• Ap og Sp driter i naturvern. Løfter fra lokale politikere her i fra var ikke verdt noe.
• Statkraft og toppsjef Auke Lont har en agenda som går på prestisje og å få viljen sin. Egen inkompetanse ved å ikke utrede alternativer gjør også at de ikke har noe å tape på det rottekjøret de har kjørt mot lokalbefolkning og verneinteresser.

Jeg mener regjeringen gjør en stor tabbe ved å la kraftinteressene i Statkraft styre fullstendig. Dette handler ikke om tap for SV, men tap for Hardanger og Vestlandet. Jeg kommer til å engasjere meg videre, om enn i lenking og sivil ulydighet fremover.

Afghanistan on my mind

I 2001 var jeg 14 år, og husker godt invasjonen i Afghanistan. Jeg og en kompis satt på rommet og så TV-sendingene av amerikanske fly bombe løs på Afghanistan, et land de færreste da visste eksisterte. Kun måneder før hadde lignende scener utspilt seg i New York, da tvillingtårnene dundret i bakken sammen med amerikanernes tro på egen uovervinnelighet. I dag er jeg 23 år og snart voksen. I løpet av de ni årene har Norge vært i krig. Selv har jeg ikke merket noe til den krigen. Er det riktig?

Dødsfallene til de fire norske soldatene har utløst en storm av debatt rundt Afghanistan, der alt fra hvorfor vi gikk inn til hva vi gjør der står helt sentralt. Om vi gjør det vi påstår er også et godt spørsmål. Et skremmende utspill i dagens VG går på at Sp frykter et norsk ”Vietnam”, med henspill på den hengemyren USA laget til for seg selv i Sør-Østasia på 60- og 70-tallet. Ni drepte norske soldater så langt er kanskje litt lite for å skape en slik overskrift. Men at Nato har rotet seg inn i noe uten å vite veien ut av det er helt tydelig.

Jeg tror politikere som sier vi er der for å skape trygghet og stabilitet er såpass smart og kynisk at de vet de lyver når de sier det. Jeg tror også at man har ført opinionen bak lyset ved å hevde at man er i Afghanistan for å sikre demokrati, likestilling og afghanernes sikkerhet. Hadde sikkerhet vært målet hadde man holdt seg langt unna. Og demokrati og likestilling innføres ikke med våpen gjennom en niårig okkupasjon. At stormaktsinteresser herjer med Afghanistan er ikke noe nytt. Men uærligheten blir grell når da norske og andre lands soldater går i døden for en løgn, og utfører handlinger, ofte groteske, i god tro på noe som kun er en retorisk fiksjon skapt for å hvitvaske Natos agenda.

Det som til slutt gjorde at Vietnam-krigen ble uutholdelig for USA, og Afghanistan for Sovjet på 80-tallet, var at krigen gjorde seg gjeldende også på hjemmebane. Når det daglig lander fly med sårede og drepte, TV-bildene av napalm-bombede barn flerrer over skjermen og dette virker å skje uten hensikt, så er det begrenset hvor lenge myndighetene kan holde en slik krig gående. Er det da riktig at en krig knapt merkes av involverte parter? Noe av det beste med et demokrati, er at alle større handlinger må forankres i folket. Dette gjelder også krig, og jo verre krigen er, jo større vil presset være for at den stoppes. For krigshissere i Pentagon og politikken vil dette være et forstyrrende element. For humanister, pasifister og oss som mener folks interesser må komme foran storpolitikk, er det en viktig sikkerhet.

Jeg har sett sårene etter Vietnam-krigen, både da jeg reiste i landet som 8-åring i 1994 og senere i 2006. Om ikke humanister gjør krigen umulig, gjør krigen oss til humanister. Så om det finnes noen trøst i det tragiske tapet av de fire soldatene, så la det være den at det reiser en helt nødvendig debatt om hva som er meningen med krigen i Afghanistan, hva Norge gjør der, og hva som kan avslutte krigen fortest og mest skånsomt mulig.

Hva sa vi….

Å sitte i bystyret i Bergen er gøy. Så lenge ikke debattene minner om nedturen etter en skikkelig syretripp, noe det ofte gjør. Derfor er det artig å lese at felles bystyrerepresentanter etterlyser den forhatte/elskede Vuvuzelaen fra VM for å overdøve tilsvarende nordlandstrompet fra Høyre i bystyret. Facebook –> “Akk, hvor er du vuvuzela når vi har bruk for deg?”. Heldigvis dør ikke humoren i takt med den intelligente politiske debatten.

Anyways, bakgrunnen for dagens bloggpost har med Frp å gjøre. Dette partiet som er oppfostret på innvandrerhets, bompengejamring og generell klaging over det ene og det andre, har i mange år hatt en ekstra bergensk velgermagnet i form av bybanehat. Mens andre har pekt på bybanen som løsning på det eksoshelvete byens flertall de siste 30 årene har klart å velte over Bergen, var bybanen første skritt i motsatt retning – at bergenserne skulle reise miljøvennlig og kollektivt. Slikt liker jo ikke Frp som har dratt velgere på å stikke kjepper i hjulene på bybanen og lage kvalm. Til i dag.

Frp snur, går inn for bybane (BA) >>

For når 80 prosent av byens befolkning sier JA til mer bybane, så skjønner Frp at vinden har snudd – og snur de og. Nå vil de også ha bybane, i likhet med alle oss andre. Forutsetningen er jo selvfølgelig at staten betaler. Den samme staten som ikke ville hatt en krone til overs dersom Fremskrittspartiet hadde styrt finansdepartementet, men hey, det er ihvertfall et fremskritt (elsker ordspillet). 35 år etter at SV først gikk til valg på bybanen (se forrige post), kommer altså innerste krets av asfalt- og Co2-alliansen nå subbende etter. Det er en herlig følelse.

Så i fare for å virke eplekjekk og overlegen, så er jeg altså det, med god samvittighet. Bybanen skal bygges, og den skal bygges kjapt. Forslaget om å få et nettverk ferdigbygget innen 15 års tid er en god målsetning. Dersom SV får viljen og vi bygger parallellt mot Flesland og Sandviken/NHH på samme tid, så er det faktisk ikke helt umulig heller.