Totalhavari

Sultende mennesker i kø for mat i USA. Nå er det 50 millioner av dem.

Den amerikanske drømmen sprekker. Om den ikke allerede har fått rundjuling nok, er den i alle fall død og begravet med den siste rapporten fra det amerikanske landbruksdepartementet som slår fast at 50 millioner amerikanere sulter. Ja, du leste riktig. I et land som oppfant moderne fedme, Limousinen, og hvor enkelte velter seg i luksus, går 1/8 av befolkningen uten å ha råd til nok mat.

Det fins mange mennesker som hardnakket forsvarer kapitalismen, det fikk jeg senest se igår i bystyremøtet der Høyre-folk ser enhver anledning til å hylle dette systemet. Men når systemet i den form man mener er “ideell” fører til så massiv fattigdom, enorme forskjeller og at folk går og sulter langs skyskrapere og Louis Vuitton-butikker, så er man rimelig hjernedød om man ikke klarer å skrape sammen ett eneste kritisk spørsmål.

Spørsmålet er bare om amerikanere flest, de som sulter, de som strever hver dag med å holde hodet over vannet, de som mangler helseforsikring, de som jobber i flere deltidsjobber og ikke har råd til eget hus, om de en gang tar oppgjør med systemet. Det blir en generalprøve i om demokratiet og folkeviljen faktisk fungerer. Foreløpig ser det dårlig ut.

En skjemastyrt skole

Skal skolen bli et bedriftsstyrt skjemavelde?

Den norske fellesskolen er en god skole, som heldigvis setter noen veldig viktige prinsipper først: Nemlig lik rett til gratis utdanning, og at skolen skal være en aktiv part i arbeid mot diskriminering og økonomiske forskjeller. Og selvfølgelig skal også skolen ivareta alle så sant det er mulig. Derfor er norsk skole helhetlig sett en av verdens beste.

Men det er trusler mot denne formen for skole, og dagens skjemastyrte skole gjennom bedriftsstyring av offentlig sektor er kanskje den største. En av mine yndlingshistorier fra skolen er læreren som forteller om en av sine viktigste seire i arbeidsdagen: Å få en menneskesky jente å ta kontakt med klassekameratene, leke fritt og klatre i trær. Alle syns sikkert det er en viktig ting, men oppi en skole der pensumferdigheter måles og blir satt inn i system har ikke denne viktige seieren noen plass. Kjapt oppsummert, får du en sekser i matte er du en vinner. Begynner du i norsk skole uten å kunne norsk, kan du jobbe ræven av deg og få en toer. Det samme gjelder fremgang. Du er en ”bedre” elev om du går fra en femmer til en sekser, enn om du går fra å slite å skrive bokstaver til å kunne skrive flytende. Fremgangen er større, men prestisjen mindre.

Bystyret behandlet i dag sak om Fagoppfølging i Bergensskolen, som nettopp utfyller det skjemastyrte skolesystemet. Det legges opp til ”kvalitet” gjennom ensretting av undervisning, skoleledelse og en felles mal for hva som fungerer. Mer papirarbeid og oppfølging av lærere og skoler skal skape mer ”kvalitet”, uten at det sies noe om hva man legger i kvalitet. Og da blir jo spørsmålet: Hva hjelper det med ”kvalitet” om kvalitet handler om å tre samme læremåte ned over hodet på alle skoler, når alle vet at skolene er like ulike i behov og innhold som elevene som går der. Man kan gjerne sette noen felles mål, at alle skal ha like gode muligheter til utdanning, at skolen skal utjevne økonomiske forskjeller, og at utdanningen skal være gratis. Men det er helt fjernt å tro at undervisningen skal fungere på samme måte på Paradis skole som på Olsvik eller Holen skole.

Det dette i bunn og grunn handler om er høyresidens mål om en skole som svarer til næringslivets målsetninger, med målbare resultater og samlebåndsproduksjon av ”flinke” elever. Dette er i tråd med EUs Lisboatraktat om utdanning, som nettopp legger de samme målene. Ergo fins det mange, både i Bergen og Europa for øvrig som ønsker å korrumpere skolen til å gå i takt og få elever i Madrid og Bergen til å lære det samme og måle det etter samme målestokk. Felles standarder er kanskje en god ting i visse tilfeller, men hva med det som ikke kan måles. Stedsforskjeller, kulturelle forskjeller, forskjellige utgangspunkt kan ikke måles. Ergo er noen dømt som taper allerede før de har begynt på skolen. Dette er høyresidens skolepolitikk blottet for pene uttrykk som ”kvalitet”.

Læring som konkurranseidrett?

Fra å være en bastant motstander av de nasjonale prøvene, merker jeg mer og mer at jeg blir en tilhenger. Ikke fordi jeg syns testing er så vanvittig viktig i seg selv, men fordi de nasjonale prøvene gir oss viktig tendensindikatorer på hvordan det står stilt med enkeltskoler over tid og hvor tungt elementer som klasseforskjeller, geografisk beliggenhet, læremiljø og annet påvirker målbare resultater.

Men når media slår dette opp som et NM i hvem som er flinkest til å innkassere høye poengsummer i skolen så blir jeg bare sint.

Min gamle skole, Steinerskolen på Paradis gjør det svært bra i prøvene. Privatskoler generelt gjør det bra. Hva sier det oss? Sier det at unger som går i offentlig er mindre begavet, slik jeg syns media fremstiller det som? Eller sier det kanskje noe om at det ofte er ressurssterke foreldre som sender sine gjerne ressursterke barn til privatskole? Når det ellers er Nattland og Hop som også scorer høyt, kan det ha noe med at skolene ligger i langt mer velstående områder av byen?

Det er ikke feil å gjøre det bra, ei heller å havne på bunn. Ihvertfall ikke så lenge prøvene er ment å gi et bilde av hvor ressurser bør settes inn og fokus legges. Men å sette de opp på allverdens ulike rangeringslister i media er å utføre sosialpornografi om små barn. Dette bør media være for god til.

Og for de som tror de bør velge skole utifra listen: Det er store forskjeller fra år til år. Det er ikke slik at de skolene som topper listen er bedre enn andre. Neste år er det noen andre på topp og årets topp kanskje midt på. Økonomisk utgangspunkt er en faktor, klassemiljø, lærere, størrelse på klassen noen andre faktorer som er viktig. For så lenge målet er at norsk skole skal være like bra uansett hvor du er eller bor, så sier disse prøvene oss kun en ting: Skolen må få de ressursene de ber om, nok lærere og prioritering av de som sliter mer enn andre. Og så må vi slutte med sportsnyhetsvinklingen av nasjonale prøver!

Berlinmuren

Fra en fredsdemo mot muren på 80-tallet.

Hver gang politikere får sjansen til å feire seg selv eller holde festtale, så snus omtrent verden på hodet. Siste anledning til å svinge champagneglasset er Berlin-murens fall for 20 år siden med etterfølgende gjenforening mellom Øst og Vest-tyskland. Men midt oppi morsomme stunt og festtaler i regnet virker det som om både politikere og journalister holder seg langt unna spørsmålet som var utslagsgivende for Øst-tyskernes ønske om en forening.

Men før noen tar meg for en DDR-symper: Ingen er uenig at det beste er et forent Tyskland. Den muren hadde ingenting med de frihetsidealene DDR heiste. Tvert i mot ble de falske symbol på en politistat som brukte lik fordeling som buffer for å drive et haltende diktatur til glede for en bitteliten elite.

Men ønsket som drev gjenforeningen frem, nettopp håpet om økt velstand, frihet og mulighet til å være forent, hvordan står det til der?

Mikhail Gorbatsjov oppsummerer det ypperlig i The Times:

“I 1989 ble utrolige endringer som ble ansett for å være umulige bare noen år tidligere implementert. Men dette var ingen tilfeldighet. Forandringen gjenspeilet tidens håp, og datidens ledere handlet. Vi rev ned muren i toren på at fremtidens generasjoner ville være i stand til å løse problemene sammen. I dag, når jeg ser den bunnløse kløften mellom rike og fattige, uansvarlighetene som forårsaket den globale finanskrisen og den svake of delte responsen på klimaendringene, føler jeg bitterhet. Muligheten til å bygge en tryggere, mer rettferdig og mer forent verden har stort sett vært bortkastet.”

Mange svarer kritikken ved å si at det gamle Øst har fått enorme pengeoverføringer de siste 20 årene, og at det er lagt enorm innsats i å bygge ned skillet. Allikevel flytter det hver dag 120 mennesker fra øst til vest, arbeidsledigheten er større i øst, og tendensen er den samme som i resten av den gamle østblokken: Det er mer penger, velstand og ressurser. Men de er fordelt på så veldig få, og mange føler at de har det verre nå enn under diktaturregimet før 1990. Dessuten kan det jo stilles spørsmål ved om ikke de to tingene som kom til, demokrati og reisefrihet betyr mindre enn man trodde. For hva hjelper reisefrihet om man er fattig? Og med et demokrati i forfall, begynner ting å se mørkt ut. Det er også det Gorbatsjov peker på.

Berlin-muren er et tydelig eksempel på at mennesker ikke lar seg undertrykke, uansett hvor mye godslig velstand eller likefordeling man stiller dem. Det viser at mennesker nekter å la en fysisk hindring og en elites stormannsgalskap stoppe viljen sin. Men muren og tiden etter viser også at enn hvor mye velvilje en stiller opp med, enn hvor mye penger en bidrar med og politiske lovnader, så lar ikke kapitalismens urettferdighet seg føye. Inkluderingen av Østs “sosialistiske” økonomi i Vest hjalp forsvinnende lite, utenom å utløse overføringer og bygge opp under økonomiske forskjeller.

Litt på siden er det dessuten svært få som snakker om vår tids Berlin-mur: Apartheid-muren som burer inne palestinerne på Vestbredden og Gaza. Forskjellen her er at det er snakk om å isolere et folk, ikke bare skape et skille. Men resultatet er det samme: Splittede familier, dype tragedier, frykten, og de samme skytetårnene og trussel om død dersom du prøver å forsere muren. Tydeligvis var ikke det prinsippielle med å rive ned skiller så veldig prinsippielt når det kom et stykke.

AP-koden

Helga Pedersen, parlamentarisk leder i AP

Det har vært mye snakk om Frp-koden de siste årene. Hva er formelen bak suksessen til Norges somoftest-nest-største-parti? Men når Arbeiderpartiet, som har et godt utgangspunkt i fagbevegelsen, arbeiderklassen og solidaritetsprinsippet, stadig vekk kommer med så mye råtten politikk, hva skyldes det? Hva er AP-koden?

For hvorfor går AP inn for kjipe ting som tjenestedirektivet, EU generelt, NATO-rakettskjold, logring etter USA og EU, gasskraftverk, utbygging av Lofoten og Vesterålen, fortsatt skattefritak for nullskatte-ytere osv, når de har utgangspunkt i venstresiden? Det må da være en formel, for argumentasjonen er ofte rimelig dodgy. Type: “Vi er for EU fordi vi vil ha noe å si i Europa”. Som om litt under 2 prosent stemmeandel i et rådgivende Europaparlament vil ha noe å si. Eller prøv “Vi er for tjenestedirektivet så lenge det ikke vil føre til sosial dumping og svekke norske arbeidsrettigheter”. Øh? Vil ikke tjenestedirektivet nettopp gjøre det lovlig å ha arbeidskraft i Norge på polske og portugisiske arbeidsvilkår og lønninger? Og er ikke 40 kr i timen sosial dumping når norsk tariff kanskje er 200 kr?

Samme pussige selvmotsigelser gjentas av nestleder Helga Pedersen i Dagbladet i dag. “- Vi ønsker å implementere direktivet dersom det ikke fremkommer store negative konsekvenser for personvernet.” Hmmm…. Mer overvåkning, teoretisk uendelig lagring av persondata, loggføring av all internettbruk og e-post. Kan dette kanskje svekke personvernet? Ikke i en AP-verden tydeligvis. Og hun fortsetter: “- Norge skal ikke bli en frihavn for kriminelle og der pedofile miljøer kan operere uten at vi kan spore datatrafikken” samt “- Nei, hvor den grensa går kan jeg ikke svare på i dag. Vi avventer høringene.” under spørsmål om hvor grensen for personvern går for AP.

Les også Bård Vegar Solhjells motsvar til Aps påstander >>

Først av alt, vi må kunne bekjempe kriminalitet uten at vi alle skal mistenkeliggjøres og overvåkes. Ellers kunne vi sagt at Stasi-regimet i DDR og KGBs handlinger var helt ok fordi de nettopp bekjempet det de definerte som kriminalitet, og en slik argumentasjon er jo kokko-tilfeller verdig.

Og hvor går grensen for personvernet hos AP? Svaret er vel at grensen ikke går noe sted. Svaret er at så lenge AP må forholde seg til en større part som de gjerne vil være kompis med, så kan AP gjerne gå med på både, kreft, pest, kolera og AIDS før de stiller seg på tverke. Det handler om APs forståelse av demokrati.

For oss andre er jo demokrati sånn at dersom folk er mot noe, så skal det unngås så langt det er mulig. Allikevel er Norge med i EØS til tross for at folk sa nei til EU i 94, Norge har soldater i Afghanistan til tross for et flertall er mot, det politiske flertallet i Stortinget (AP og ut mot Høyre) støtter opp under liberaliseringen, markedstilpasningen, kommersialiseringen og bedriftsstyringen av AS Norge – mens folk er mot. Høyre har all ideologisk grunn til å juble. De kan jo nærest sies å være for krig, kommersialisering og en nyliberalistisk, udemokratisk EU-union. Men hva er så dealen med AP?

Min teori er at dette handler om APs forståelse av demokrati. For akkurat som at folk i AP går i takt når noen svinger pisken (les: partiledelsen), går partiet i takt når EU, NATO, USA eller en eller annen big-boss ber dem om det. Kommer det fra EU, ja da er det bare å slutte opp om uansett nykker. USA vil invadere Irak? Seff skriver vi et arbeidsprogram som er så Irak-fiendtlig som Frp sitt (sjekk APs programformuleringer om Irak i 2003). Vil EU begrense friheten til folk i Norge, ødelegge arbeidsvilkår og mye annet tull gjennom EU-direktiver? Finn svadaformuleringer og skremselspropaganda som kan forsvare unionen! AP er tuftet på en udemokratisk demokratimodell der alle skal snakke likt, agere likt og handle likt utad dersom partiet sier det. Også kjent som demokratisk sentralisme er AP-ere nødt, i beste Lenin-stil, å følge opp egen vedtatt politikk og ledelsens signaler, uansett hvor bort i natten de er!

Så når EU sier hopp, så hopper Helga Pedersen og AP, uansett hvor elendig ideen og saken er. Satt på spissen: Hadde det vært fremmet EU-direktiv som var motstridende av norske interesser  er jeg ganske sikker på at AP hadde stilt seg bak og argumentert med dodgy tåkeprat i beste politikerstil. Men uansett hvor latterlig og tragikomisk dette er i enkelttilfeller: Dette er politikertendenser på sitt verste, dette har faktisk styrt norsk politikk lenge, og det undergraver demokratiet i prinsipp fordi AP, istedet for å svare til folket i stedet svarer til det de definerer som sjefer over seg. Og som kjent vil jo ikke Norge være med i EU, men APs rolle som marionettdukke gjør at vi lydig følger opp både Brussel, Washington og hvilken som helst annen big-boss som måtte rape en eller annen kommando.

Dette er faktisk en utfordring for demokratiet og Norge. En ting er Frp, en partisuppe av alt fra rasister til folk som er oppriktig engasjert for lokalmiljø og er skikkelig bra folk, og det å finne en kode på denne. En annen ting er å finne nøkkelen til APs motstridende politikk i forhold til egen retorikk, egen linje, egen ideologi og eget velgergrunnlag. Og siden AP faktisk sitter med makt og har gjort det mye de siste 50 årene, er AP et mye større demokratisk problem enn det Frp er. Det er noe å reflektere over både for venstresiden og politiske kommentatorer.