Jackson-mani eller siste budskap

Et ødelagt ikon med en siste tjeneste?

Michael Jackson er død. Trist, kjipt, leit, som med de fleste dødsfall. Men hvorfor gjøre det hele til en sørgemani for alle og enhver?

- For dere er han et ikon, for oss er han familie, sa søsteren til Jackson like etter at han var død. Det er det et dobbeltbudskap i. Først av alt, jeg setter pris på hyllesten, men to, dere er ikke hans nærmeste familie. Allikevel velter media og sladderpresse seg i mannens dødsfall som om det skulle være et skandalebryllup og folk flokker til som om det var en tivoliattraksjon. Kanskje er det det at Jackson egner seg bedre i sladderpressen død enn som levende, så mye rot og skandaler mannen hadde på seg de siste årene. Kanskje er det det at pressen ser sitt snitt til å skvise de siste kronene ut av det ødelagte mennesket Jackson var på slutten, mye på grunn av oppmerksomhetshysteriet og et falmende selvbilde.

Uansett er det et problem at vi kollektivt sørger og setter så mye energi inn på å hylle én mann i noe som skjer hver dag, verden rundt, hele tiden. Folk dør og går bort, noen etter et langt liv, andre på langt mer tragiske måter. Hver dag dør det 18 000 barn av sult, eller et menneske hvert andre sekund. 6000 barn dør daglig av sykdommer vi her hjemme knapt tar sykemelding for, som diaré og ulike infeksjoner. Vi bruker 40 milliarder dollar på Golf hvert, samme sum kunne utryddet sult to ganger. Problemet er ikke at vi ikke bryr oss, at vi ikke har ressurser, at det ikke finnes nok tid og mulighet til å sette fokus på det som plager verden. Problemet er at ressursene, omsorgen, tiden og mulighetene er så skjevt fordelt.

Sett at TV2 Nyhetskanalen hadde brukt pengene de nå bruker på å sende en reporter til Jacksjon-begravelsen til Afrika på heltid i stedet. Eller at sladderpressen som betaler enorme summer på paparazzi-bilder av de samme plagede kjendisene hadde brukt pengene på å avdekke pinlig snusk i politikkens verden, eller vestlige støttede diktatorers overdådige luksus i Afrika i stedet. Er det så vanskelig å se for seg? At de som nå bruker enorme summer på å delta i hysteriet rundt Jackson-begravelsen heller brukte pengene på hjelp til fattige? Og at Jackson i stedet fikk fred og en rolig begravelse for familie og venner, og for en gangs skyld slapp unna hysteriet som i det store og hele bidro til dårlig helse og hans død.

Verden er slik den er kun fordi vi gjør den slik, og så lenge vi fortsetter i en spiral av idoldigging på bekostning av de mange vil Jackson-hysteriet kun være et i rekken av mange, og dødsfall på grunn av latterlig enkle sykdommer i U-land kun være ett i rekken av langt fler. Kanskje Jackson kunne gjøre verden en siste tjeneste og gi oss nettopp dette til ettertanke, istedet for å lage tivoli av en ødelagt manns død?

Ukens FAIL: Høyres forsøk på å “redde” de rike

Hvorfor skal disse betale, når villaer i Kalfaret og Ytrebygda slipper?

Det er vel få utover Frp og Høyres medlemmer som ikke syns at eiendomsskattepolitikken til høyresiden begynner å bli vel pinlig. Først prøver de å selge at kutt i eiendomsskatt finansiert av kutt i kommunens tjenester er skattelette for bergensere flest, når det i realiteten er eiendomskaksene som kan juble høyest. Nå er byrådet “rystet” over at det å skåne byens rikeste for eiendomsskatt er ulovlig, og truer med departementet fordi de ikke liker dommen fra fylkesmannen.

Les også om saken i BT >>

Eiendomsskatt er og blir den mest rettferdige skatteformen som fins, fordi hvilken bolig du har og verdien i denne speiler inntekt og formue svært presist. På samme måte vil kutt i denne skatten gagne de rikeste, mens en økning vil omfordele penger fra de med de største eiendommene til kommunale tjenester som kan komme kommunens svakeste til gode. Dette skjønner folk. Men det tror altså ikke Høyre. Derfor denne flaue nyhettsaken på partiets egne hjemmesider.

Det sier seg selv at når en toromsleilighet i Loddefjord eller på Danmarksplass må betale eiendomsskatt, mens kaksevillaer i Ytrebygda slipper, så er dette i strid med loven. Byrådet bør finne “unnskyld”-knappen og trykke i vei til de blir numm i fingrene. Istedet truer de altså med departementer og det hele. Alt for å skåne egne velgere og byens rikeste.

Les mer hos Gina også >>

Siste dag i tropene

Så gikk reisen mot slutten. Sitter på en gaterestaurant i jakarta og nyter siste kveld med tropevarme, fruktjuice og lyden av et land og en kultur som tilsynelatende aldri er stille. På god og vondt. Samtidig som du vet at det kun er timer til du sitter på jumboen tilbake mot europa strømmer inntrykkene på, og nye tanker slår deg. Det er merkelig hvordan hjernen virker å være mest aktiv mot slutten av noe, akkurat som man drømmer mest rett før man våkner.

Jeg har store problemer med å like jakarta. På en måte er det noe herlig med denne enorme smeltedigelen av ulike kulturer, mennesker, skjebner og inntrykk. På en annen side forsvinner fort den lille enkelthistorien blant de ti millionene andre, og tragiske skjebner deiser ned foran føttene dine når du minst venter det.

Idag dro jeg med en motorsykkelfører rundt jakarta på leting etter et reperasjonsverksted til kameralinsen min. Han fortalte om livet sitt, som ung og håpefull på jakt etter lykken i jakarta, og nå som syk, eldre mann som streve for å gi datteren en annen fremtid enn seg selv. Mannen slet med en tung hoste og noe som minnet om astma og sa han ikke hadde råd til medisiner, de kostet hele 100 000 rupiah. Vel 60 kroner. Selv hadde han kun 7000 rupiah da han fikk sjåføroppdraget med meg. Jeg ga ham nok til å dekke legeutgifter, og ba ham kjøpe seg munnbind. Han sa han ikke hade råd. Han fikk noen tusen til. Det er tross alt mindre enn en kinobillett koster hjemme.

Noen timer senere befant jeg meg selv i jakarta flotteste shoppingsenter, krydret med merkevarer og designbutikker som louis vuitton og burberry. Her går jakarta jetset og velbemidlede og bruker fritiden og letter på lommeboken, mens millioner av mennesker i samme by hverken har råd til nok mat, enda mindre nodvendige medisiner. Du blir nesten kvalm når du går rundt og ser på T-skjorter til 300 000 rupiah, vel 200 kroner, når du vet at disse pengene istedet kan sikre noen skolegang, en fremtid, eller en familie et skikkelig måltid over en tid. Det er noe ekkelt ved å se kontrastene så tydelig foran deg.

Hva er det som får rike indonesere til å leve så avsondret? Følelsen av å gå inn i en festning var til å ta og føle på. Kjøpesenteret hadde kleskode, og du måtte gjennom mwtalldetektor for å komme inn. I deres lille eventyrverden, en litt oase av vestlig kapitalisme oppi fattigdommen og armoden til millioner, kan en liten gruppe rike indonesere og vestlige nyte aircondition, T-skjorter til 500.000 og en pause i strømmen av fattige mennesker som tigger om hjelp fordi det ikke finnes noe annet sted å gå enn kanten mellom rennesteinen og fortauet. Rossaus tese om kampen mellom rik og fattig, om eierne mot de som ikke eier nålen i veggen, som drivkraften i samfunnets utvikling, har live forestilling 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, året rundt, i jakartas pulserende bybilde.

Like mye vet jeg at det å reise fra denne virkeligheten til den jeg en vant til kommer til å gi samme stikkende følelsen: et rikt, lite utopisk samfunn i nord der Jan-Thomas og Hotel Caesar fyller hverdagen, satt opp mot fattigdom, fordeling og andre store, grunnleggende spørsmål her nede. Det som er en liten avsondret oase her nede er så og si altomspennende hjemme. Der går ikke sikkerhetssjekken ved inngangen til kjøpesenteret, men ved europas grenser, på flyplassen når du lander, eller ved stredet mellom afrika og europa.

Så om jeg lurer på hvorfor jeg er sosialist, hvorfor jeg stadig kjemper for rettferdighet, hvorfor jeg mener en annen verden ikke bare er mulig, men også en fordømt nødvendighet, så er det bare å la tankene fare tilbake til indonesia, og sette opplevelsene der i sammenheng med historen fra grensen mellom afrika og europa, om romanifamiliene i øst-europa, om underbetalte arbeidere i kina, om afroamerikansk ungdom uten en fremtid i USA, og hvordan disse historiene sammen fletter et mønster som viser systematisk urettferdighet og en verden der noen blir født som vinnere og andre født som garantister for at dette lille mindretallet av vinnere skal ha det stadig bedre. Gjerne med prisen av egen lykke, egne drømmer, og stadig vekk deres eget liv.

Hadde bare flere sett dette, ville verden vært et bedre sted å leve. Vi sees i Norge.

Sett halen paa eselet

Leser med interesse Hilde Sandviks kommentar paa BT.no “Farlig hat“. Som samfunnsredaktoer i en av avisene som sliter mest med skittkasting og drittkommentarer, treffer Sandvik spikeren paa hodet naar hun peker paa sjikanen mot Inga Marte Torkildsen og SV. Og Torkildsen er ikke alene, dritten fins i hopevis, og det foeles som den oeker.

Noen kritiserer henne for parallellen til Wiemar og sier den er for soekt. Er den det? Kan vi med haanden paa hjertet si at de stroemningene som var i Europa paa 30-tallet ikke kan gjenta seg paa samme kontinent 70 aar senere. En skulle kanskje tro at enorme investeringer i utdanning, i oppgjoer med rasetankegangen, i fremming av forstaaelse og toleranse fremfor konfrontasjon, hat og hierarkimani skulle baere frukter. Men innleggene hun trekker frem, fremveksten av en ny ultranasjonalistisk hoyreside, et nytt fremmedhat (naa fortrinnsvis mot muslimer), og nettopp denne manglende respekten saa er det tydelig at det ikke er naadd frem. Spoersmaalet er bare til hvor mange.

Den verdensforstaaelsen vi lever med sier at vi skal anse Norge, Europa, oss, som et toleransens sentrum. Nettopp dette trekkes frem som et ankepunkt av visse partier og parter mot mer innvandring, saerlig muslimer. “De er jo saa intolerante”. Hvordan kan det da ha seg at jeg foeler indonesere flest er mer tolerante enn oss? At de viser mer respekt for forskjeller og forskjellig oppfatning? Det er kanskje et tankekors.

Men saa er Norge ogsaa det landet der nyliberalister med populistisk uthengning av innvandrere har truffet blink, med mellom 20 og 30 prosent paa meningsmaalinger. Naar jeg forteller om Frp her nede, skremmer det vannet av baade indonesere og andre europeere.

Kanskje Hilde Sandvik ikke bare burde trekke paralleller til Weimar, men ogsaa sette halen paa eselet og ta et lite oppgjoer med norsk hoyreside. For det er ikke SV-ere som sitter og kaller SV for et drapsparti og Torkildsen, som soester, delaktig i drapet paa egen bror.

Budskap fra en svunnen tid

Jeg er sjelden agitator for å lytte mer til religiøse strømninger, men noen ganger kan jeg ikke dy meg. Her i området rundt yogyakarta finnes det nemlig flust av eldre hinduistiske og buddhistiske templer, som tross 1000 år på baken har et uhyre viktig budskap å komme med. De to største, prambanan og borobudur, er noen av de mektigste byggverkene jeg har sett, og stammer fra tiden da indonesia og java var buddhistisk og hinduistisk – ikke muslimsk som nå.

Prambanan, det store tempelkomplekset mellom solo og yogyakarta, er nemlig bygget med forsøk på å forsone mennesker og natur. Ganske absurd egentlig, med tanke på at mennesket er en del av naturen og mangfoldet. Men ser vi vår moderne livsførsel, i det moderne og industrialiserte samfunnet – så fungerer det, både praktisk og teoretisk, på tross av naturen. Naturen er noe adskilt noe, den omtales som “ressurser” og “biosystem”, og alt for sjelden som noe vi mennesker er avhengig av og fungerer i symbiose med.

Dette er også en del av kjernen i den moderne sosialistisk kritikk av kapitalisme. At man i kapitalisme ser naturen som noe man utnytter og uttommer, ikke noe man dyrker og lever i sameksistens med. Resultatet av dette katastrofale tankesettet ser vi i de miljøødeleggelsene verden er vitne til og hvordan klimaet endrer seg.

Dette er også noe av det underliggende budskapet i Ramayana, den store hinduistiske fortellingen, som er skildret gjennom hundrevis av stentavler på prambanan. Historien handler om det egoistiske, manipulerende mennesket med ti ansikter som forsøker å ødelegge jorden, representert av en kvinne. Helten, rama, redder kvinnen, og dreper den onde kongen med ti ansikter. Deler av moralen er å leve i sameksistens med naturen. Også mye av betydningen i borobodur ligger i dette.

I dag er templenes betydning nesten glemt. Til tross for at budskapet er mer aktuelt enn noensinne. Og hinduismen og buddhismen er ikke alene, budsjapet går igjen i samtlige religioner. Men allikevel overses det. Istedet fokuserer kirken og de mer fundamentalistiske innenfor islam på elementer av religionen som må sies å være ganske uvesentlig i sammenligning med vår fremferd på kloden; som om homofile bør få bli prest eller ikke, om kondomer er bra, eller om det kvinner bør dekke hodet til eller ikke. Kanskje burde en heller lytte til budskapet fra disse to oldtidstemplene fra jungelen i sørøst-asia?