AP-koden

Helga Pedersen, parlamentarisk leder i AP

Det har vært mye snakk om Frp-koden de siste årene. Hva er formelen bak suksessen til Norges somoftest-nest-største-parti? Men når Arbeiderpartiet, som har et godt utgangspunkt i fagbevegelsen, arbeiderklassen og solidaritetsprinsippet, stadig vekk kommer med så mye råtten politikk, hva skyldes det? Hva er AP-koden?

For hvorfor går AP inn for kjipe ting som tjenestedirektivet, EU generelt, NATO-rakettskjold, logring etter USA og EU, gasskraftverk, utbygging av Lofoten og Vesterålen, fortsatt skattefritak for nullskatte-ytere osv, når de har utgangspunkt i venstresiden? Det må da være en formel, for argumentasjonen er ofte rimelig dodgy. Type: “Vi er for EU fordi vi vil ha noe å si i Europa”. Som om litt under 2 prosent stemmeandel i et rådgivende Europaparlament vil ha noe å si. Eller prøv “Vi er for tjenestedirektivet så lenge det ikke vil føre til sosial dumping og svekke norske arbeidsrettigheter”. Øh? Vil ikke tjenestedirektivet nettopp gjøre det lovlig å ha arbeidskraft i Norge på polske og portugisiske arbeidsvilkår og lønninger? Og er ikke 40 kr i timen sosial dumping når norsk tariff kanskje er 200 kr?

Samme pussige selvmotsigelser gjentas av nestleder Helga Pedersen i Dagbladet i dag. “- Vi ønsker å implementere direktivet dersom det ikke fremkommer store negative konsekvenser for personvernet.” Hmmm…. Mer overvåkning, teoretisk uendelig lagring av persondata, loggføring av all internettbruk og e-post. Kan dette kanskje svekke personvernet? Ikke i en AP-verden tydeligvis. Og hun fortsetter: “- Norge skal ikke bli en frihavn for kriminelle og der pedofile miljøer kan operere uten at vi kan spore datatrafikken” samt “- Nei, hvor den grensa går kan jeg ikke svare på i dag. Vi avventer høringene.” under spørsmål om hvor grensen for personvern går for AP.

Les også Bård Vegar Solhjells motsvar til Aps påstander >>

Først av alt, vi må kunne bekjempe kriminalitet uten at vi alle skal mistenkeliggjøres og overvåkes. Ellers kunne vi sagt at Stasi-regimet i DDR og KGBs handlinger var helt ok fordi de nettopp bekjempet det de definerte som kriminalitet, og en slik argumentasjon er jo kokko-tilfeller verdig.

Og hvor går grensen for personvernet hos AP? Svaret er vel at grensen ikke går noe sted. Svaret er at så lenge AP må forholde seg til en større part som de gjerne vil være kompis med, så kan AP gjerne gå med på både, kreft, pest, kolera og AIDS før de stiller seg på tverke. Det handler om APs forståelse av demokrati.

For oss andre er jo demokrati sånn at dersom folk er mot noe, så skal det unngås så langt det er mulig. Allikevel er Norge med i EØS til tross for at folk sa nei til EU i 94, Norge har soldater i Afghanistan til tross for et flertall er mot, det politiske flertallet i Stortinget (AP og ut mot Høyre) støtter opp under liberaliseringen, markedstilpasningen, kommersialiseringen og bedriftsstyringen av AS Norge – mens folk er mot. Høyre har all ideologisk grunn til å juble. De kan jo nærest sies å være for krig, kommersialisering og en nyliberalistisk, udemokratisk EU-union. Men hva er så dealen med AP?

Min teori er at dette handler om APs forståelse av demokrati. For akkurat som at folk i AP går i takt når noen svinger pisken (les: partiledelsen), går partiet i takt når EU, NATO, USA eller en eller annen big-boss ber dem om det. Kommer det fra EU, ja da er det bare å slutte opp om uansett nykker. USA vil invadere Irak? Seff skriver vi et arbeidsprogram som er så Irak-fiendtlig som Frp sitt (sjekk APs programformuleringer om Irak i 2003). Vil EU begrense friheten til folk i Norge, ødelegge arbeidsvilkår og mye annet tull gjennom EU-direktiver? Finn svadaformuleringer og skremselspropaganda som kan forsvare unionen! AP er tuftet på en udemokratisk demokratimodell der alle skal snakke likt, agere likt og handle likt utad dersom partiet sier det. Også kjent som demokratisk sentralisme er AP-ere nødt, i beste Lenin-stil, å følge opp egen vedtatt politikk og ledelsens signaler, uansett hvor bort i natten de er!

Så når EU sier hopp, så hopper Helga Pedersen og AP, uansett hvor elendig ideen og saken er. Satt på spissen: Hadde det vært fremmet EU-direktiv som var motstridende av norske interesser  er jeg ganske sikker på at AP hadde stilt seg bak og argumentert med dodgy tåkeprat i beste politikerstil. Men uansett hvor latterlig og tragikomisk dette er i enkelttilfeller: Dette er politikertendenser på sitt verste, dette har faktisk styrt norsk politikk lenge, og det undergraver demokratiet i prinsipp fordi AP, istedet for å svare til folket i stedet svarer til det de definerer som sjefer over seg. Og som kjent vil jo ikke Norge være med i EU, men APs rolle som marionettdukke gjør at vi lydig følger opp både Brussel, Washington og hvilken som helst annen big-boss som måtte rape en eller annen kommando.

Dette er faktisk en utfordring for demokratiet og Norge. En ting er Frp, en partisuppe av alt fra rasister til folk som er oppriktig engasjert for lokalmiljø og er skikkelig bra folk, og det å finne en kode på denne. En annen ting er å finne nøkkelen til APs motstridende politikk i forhold til egen retorikk, egen linje, egen ideologi og eget velgergrunnlag. Og siden AP faktisk sitter med makt og har gjort det mye de siste 50 årene, er AP et mye større demokratisk problem enn det Frp er. Det er noe å reflektere over både for venstresiden og politiske kommentatorer.

En mediekrise

Når selv NRK begynner Dagsrevyen med en lengre direktesending om sport, mens influensanytt, krise i Afghanistan og mangel på helsepersonell vurderes som mindre viktig, da har vi en mediekrise folkens. Den gamle folkeopplyseren stiller seg stadig oftere i samme rekke som vg, dagbladet og tv2, hvorav ingen av dem er særlig kjent for å prioritere det viktigste først, men snarere det som fenger og selger.

Det er nemlig en stille, men sikker overgang for så og si samtlige medier fra å være folkeopplysere til å bli kommersielle sladrekjerringer i disse dager. Trangt annonsemarked og stadig større tro på å møte mottakeren “med det hun vil lese/se/høre” gjør at stadig mer medieinnhold baseres på hva som vil glede annonsører og hva som vil skaffe mottakere for reklamen. Om det man kommuniserer er viktig/opplysende/dannende/interessant kommer i annen rekke – i beste fall.

Satt i sammenheng med forrige post og et lite hjertesukk over at media ikke klarer å være den vaktbikkjen den skal være overfor en voksende fascistisk høyreside i Europa, sammen med flere kriser, er det sånn sett interessant å se hva media bruker tiden på. For en kan gjerne argumentere for at det alltid vil være nisjer som dekker opplysningsbehov og folk ikke skal tvinges til å se noe som er interessant, men få slappe av når de vil. Men hva er prisen for et demokrati? Jo, at folk faktisk vet hva de stemmer over og tar stilling på bakgrunn av. Og da hjelper det ikke med økte opplagstall for nisjemedier som Klassekampen eller Morgenbladet når resten av mediene selger sosialpornografi, sex og sport. For nisjeavisene er ikke allmennopplysere. Og som kjent er det allmenn stemmerett her i dette landet og Europa forøvrig.

Kanskje på tide å spørre seg hvor media er på vei hen og om hva dette økte kommersialiseringspresset faktisk fører med seg.
Ordet er fritt.

Fascisme på fremmarsj

Borgervernet "Ronde" gjør fascist-hilsen, akkurat som 30-tallets Ronde Nere

Etter valget i september virker Norge å være utskudd på nok en måte: En liten øy der prinsipper om solidaritet og velferdsstat fortsatt lever godt. For resten av Europa blir stadig mer et sorgens syn. Det stadig nyfascistiske British National Party har fått en drømmestart på valgkampen med intervjublunder hos BBC, og i Italia er borgervernet på plass igjen. Største forskjell fra Mussolinis glansdager på 30-tallet er at svartskjortene er byttet ut med brunskjorter. Men fortsatt består arbeidsoppgavene i å banke opp svake grupper i samfunnet, som sigøynere, innvandrere og andre som stikker seg ut.

Aftenposten skriver en kort kommentar om det nye tilskuddet i Berlusconis Italia, der en sigøynermor frykter for sin 11 år gamle datter. Hun frykter at datteren skal komme utfor “borgervernet”. Borgervernet er blant andre Maria Antonietta Cannizzaro og to andre som gjør fascisthilsen og lengter tilbake til fascismens Italia. Sigøynere, utlendinger og andre med annen hudfarge går for lut og kaldt vann i deres øyne, som mener disse er løgnaktige tyver som gjør Romas gater utrygge. Glemt er Italias velkjente mafia, storkorrupsjon og organisert kriminalitet.

Bakgrunnen for hele høyresidens fremgang, både i Italia og England, såvel som hele resten av Europa, er frykten for innvandring. Innvandrere settes i sammenheng med alt vondt og vanskelig, kriminalitet og tyveri, uten noen klare kilder til dokumentasjon. Her hjemme har vi Frp som spekulerer i fremmedfrykt og spiller ut innvandringsutspill hver gang de vil ha et byks på meningsmålinger. I Italia blir innvandrere banket opp, stukket ned og satt fyr på rimelig uprovosert eller på bakgrunn av enkelthendelser. Et brutalt overfall av en Senegalesisk mann får knapt en notis.

Hva er det med Europa? Hvor blir det av det kristenhumane Europa som er fremhevet innenfor vestlig filosofi? Hvor ble det av opprydningen vi skulle få etter en verdenskrig som i stor grad handlet om ønske om etnisk utrydding, tortur og massehenrettelse av “uønskede” folkegrupper? Når fremmedfrykten får sette agendaen er det kun fantasien som setter grenser for hva “kampen mot innvandring” kan legitimere. Foreløpig har høyresiden her hjemme og i Europa brukt innvandring og fremmedfrykt som vikarierende motiv for en massiv privatisering, avdemokratisering og bevisst oppbygging av klasseskiller. Men skulle de få enda verre griller på hjernen er det virkelig grunn til å bli redd.

Midt oppi demoniseringen av Hitler, Mussolini og europeisk høyreside på 30-tallet gjemmes det bort at disse hadde sitt utspring og fulle støtte i europeisk høyreside. Denne nye nasjonalismen og ukritiske bruken av nasjonalitet og fremmedfrykt som velgerutspring som vi ser i dag er ganske lik den vi så på 30-tallet, om enn noe mer raffinert og tilpasset dagens samfunn. Uansett er tegnene skremmende, og det at ekstremiteten finnes i Italia i dag som på 30-tallet er både trist og tragikomisk. Men mest av alt er utviklingen skremmende. For hva sier det om vårt samfunn når pressen spiller fallitt i å forebygge dette, politisk venstreside virker like maktesløs i dag som i 1930 og den globaliserte verden i ro og mak ser en reprise av det fascistiske Europa ta form. I år 2009, 70 år etter sist gang.

Politisk autotune

Helt siden vocoderen kom på markedet og dannet grunnlag for at folk med lite musikalsk talent, som Spice Girls og Britney, også kan lage musikk, har jeg irritert meg over denne lille tingesten som får alle til å synge rent. Til i dag. For nå har endelig noen andre enn bare dårlige sangartister funnet nytte av den lille tingesten.

Autotune the news bruker dingsen til å få ellers kjedelige politiske taler til å bli musikk. Kvaliteten på musikken er så som så, men det politiske innholdet ganske morsomt. Selv har jeg ingen problemer med Chavez som nytt medlem av gitarkameratene, men latterliggjøringen av debatten rundt ny helseplan i USA treffer spikeren på hodet.

Først kom ad-busting, nå news-busting. Sjekk mer på streamen til folkene bak Autotune the News.

Burkini?

Burkini eller bikini? Kunne ikke brydd meg mindre så lenge alle lærer å svømme.

Fikk inn et innlegg i Bergens Tidende i dag som jeg er ganske fornøyd med. De som har lest avisen har sikkert merket seg det enorme kjøret på muslimske jenter og svømmeundervisning. Men hvorfor dette kjøret mot muslimer? Innlegget mitt prøver å sette BT og debatten litt på plass.

BT har de siste dagene kjørt en voldsom debatt rundt svømmeundervisning for muslimske jenter, med spørsmålet om dette skal være kjønnsdelt eller ikke. Bakgrunnen er at flere muslimske jenter og deres foreldre ikke ønsker at jentene skal ha svømmeundervisning med gutter, men at undervisningen skal deles. BT slår dette opp som en sensasjon, men realiteten er jo at gymundervisningen ofte deles opp etter kjønn uavhengig om det skyldes ønsker fra muslimer eller ikke.

Det fins mange grunner til at man skal være åpen og pragmatisk i spørsmål om kjønnsdelt svømmeundervisning og gym. Noen grunner er religiøse, som BT har hengt seg opp i. Andre kan være pubertet, ulike fysiske mestringsforutsetninger, ønske fra jenter å ha svømmeundervisning uten gutter tilstede av åpenbare grunner, eller kanskje noe så hverdagslig som en praktisk laginndeling i Volleyball. Å koke debatten ned til kun å handle om muslimer er i beste fall en glipp fra BTs side, eller så er det faktisk ganske stigmatiserende.

For debatten har vist at det viktigste er å være pragmatisk. Dette gjentas tverrpolitisk, fra SV til Frp, fra skolehold og fra andre parter. Til gjengjeld vil jo de fleste, også SV, være enig i at felles svømmeundervisning er det aller beste. Men når noen ønsker noe annet, av ulike grunner, og når det blir vanskelig å kombinere det med at alle skal lære å svømme, så hjelper det ikke å si nei. Der er skolene også bundet av loven gjennom ”rett til tilpasset opplæring”, § 1-3 i Opplæringsloven.

Amir Payan tar derimot til orde for at jenter og gutter SKAL svømme sammen, med henvisning til den liberale og kjønnsrettferdige fellesskolen. Dette er ikke SVs politikk, og hva som er liberalt med en skole som tvinger gutter og jenter til å svømme sammen vet ikke jeg, men det burde være opplagt at en god inkludering og et bedre kvinnesyn ikke nødvendigvis springer ut i fra felles svømmeundervisning. Derimot er det helt riktig at vi aldri må godta at jenter skal ses på som objekter for kjønnsdrift. Men så er det heller ikke det saken handler om.

Dette handler om å sikre alle en god svømmeundervisning, respekt for egne grenser, og et lite snev av pragmatisme for å klare det. Om løsningen da blir burkini, felles undervisning, delt undervisning, blanding, mindre grupper eller noe annet er opp til skolene selv å vurdere. Det viktigste er at alle har gym og lærer å svømme, gutter som jenter og omvendt.