Bergensavisen, også best kjent som BA, fikk i forrige uke nytt design og ny layout. Avisen, som til nå har konkurrert kun med VG i tabloid utforming, fremstår nå som et noe mer radikalt og seriøst alternativ til BT, med sine røde hovedfarger, mot BTs blå. Grattis!
Om dette er bevisst eller ikke vites ikke, men fargevalget gjenspeiler den politiske profilen rimelig bra. BT har alltid vært borgerlighetens talerør i Bergen og Hordaland, mens BA opprinnelig het Bergen Arbeiderblad, men har beholdt sitt politiske tyngepunkt tross navneskifte.
Som i resten av landet, så var det i stor grad media som satte dagsorden ved valget i Bergen. Sakene som BA og BT trakk frem var i stor grad de sakene som ble hovedtema i valgkampen. Selvfølgelig, her er det litt hva som kom først, hønen eller egget. Men det er ingen tvil om at media er mektig, og media gjennom sin makt over dagsorden, både den politiske og den generelle kan sette vindretning, om ikke nødvendigvis vindstyrke, uansett sak.
I valgkampen var det utvilsomt miljø som var hovedfokus hos både BT og BA, og da i hovedsak gjennom tema rushtrafikk, bybane, kø og trafikkmengde, boss osv. Selvfølgelig, både BA og BT hadde flere saker på agendaen, men denne var spesielt gjennomgående og var representert gjennom så og si hele valgkampen, og sto steilt i media uavhengig av partienes valgkamputspill eller enkelthendelser.
Det morsomme er at tross dekning av felles saker, hovedsete i samme by, fokus på samme problemstillinger, og til tider veldig samme vinkling, så endte disse to avisene opp med vidt forskjellig konklusjon. BA sa ”stem rød-grønt”, BT sa ”stem Venstre, Høyre eller KrF”.
At pressen er dominert av venstrevridde journalister er helt sant. Men at dette også setter dagsorden i avisene er en av de mest vellykkede løgnene norsk høyreside har klart å etablere i norsk samfunnsbevissthet de siste årene. For hvis BT er så gjennominfiltrert av journalister med beinene plantet godt i AP, SV og RV, hvorfor råder da avisen sine egne lesere å stemme borgerlig? Det samme skjedde med VG i 2005, da avisen gjentok ønsket om en Høyre-AP-regjering, tross at det var et klart folkelig flertall for regjeringsskifte i retning venstresiden.
At pressen er venstrevridd har skapt rom for et krav om at vi nå trenger en borgerlig offentlighet her til lands. Og at journalister må bli mer nøytral. Men kjære vene, når både Adresseavisen, Bergens Tidende, Aftenposten, VG, Fedrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og en rekke mindre aviser allerede befinner seg i rommet rundt sentrum-høyre, hvor skal de da gå? Til FrP?
Samtidig som denne ”sannheten” har etablert seg både i pressen og blant andre samfunnssynsere, er diskusjonen om et offentlig rom i seg selv druknet helt. Adresseavisen har så og si monopol i Trøndelag, Bergens Tidende på Vestlandet foruten Bergen i seg selv. Eksemplene er mange. Er det kanskje slik at de borgerlige partiene, gjennom å fremstille seg som svakeste part, nettopp har kapret offentligheten helt og fullstendig, med unntak av enkelte rebeller, som BA, Dagsavisen og Klassekampen?
Jeg håper den nye layouten til BA bare er begynnelsen på større endringer. Bergen, og vestlandet forøvrig, er tjent med to store regionsaviser, som plasserer seg på motsatt ende av hverandre på den politiske skalaen. Det samme gjelder resten av landet. I Sør-Trøndelag starter nå LO og radikale bevegelser Arbeideravisa, som en motvekt til den borgerlige offentligheten Adresseavisen predikerer. Forhåpentligvis innser også samfunnet den logiske bristen i påstanden om medienes venstrevridde agenda, selv om det virker som om de fleste tror at den meningstyngden en avis forfekter kommer ut i fra kulepennen til journalisten og ikke avisens ledelse og eierskap. Jeg ville satset lørdagssnopet mitt på sistnevnte.
Det leder jo også til neste spørsmål: Kanskje var det ikke de politiske partiene som vant valgkampen indirekte, men media i seg selv. Og med de borgerlige meningene og den borgerlige holdningen flertallet av medier presenterer, så var det ikke rart at en stor andel av befolkningen stemte borgerlig. De fulgte kanskje bare rådet fra Akersgata, Vaskerelven og det gamle Postgirobygget.




8 Kommentarer
oktober 11, 2007 at 16:30
Bra innlegg, men i god raddis-stil omskriver du historien.
“tross at det var et klart folkelig flertall for regjeringsskifte i retning venstresiden.”
Jaha? Hvorfor stemte da en flertall av velgerne ikke på dagens regjering? (flertallet fikk dere takket være skjev fordeling av mandater).
oktober 11, 2007 at 18:55
Det er helt riktig. Men hvis du ser samtlige meningsmålinger under ett før og under valgkampen hadde de “røde” partiene et bredt flertall hele veien. Men når det kom til -å stemme- mistet både SV og AP mange velgere til sofaen.
oktober 11, 2007 at 23:52
Meningsmålinger bestemmer ikke utformingen av Stortinget og har forøvrig feilmarginer på 3 prosent. Å trekke frem flertall i meniningsmålinger er helt irrelevant. Da hadde vi vel flertallet ønsket frp + høyre regjering mange ganger også i løpet av de siste 10 årene…
oktober 12, 2007 at 07:45
Man må forholde seg til hva folk faktisk stemmer. Når du da skriver “at det var et klart folkelig flertall for regjeringsskifte i retning venstresiden.” blir det ganske så feil. På de to siste meningsmålingene før valget var det forøvrig borgerlig flertall.
oktober 15, 2007 at 21:57
Evard: Slett ikke. Dersom du legger sammen flere meningsmålinger får du et såpass nøyktig resultat at det kan brukes mer seriøst enn enkeltmålinger.
T!G: Et poeng. Men så ble det fortsatt rødgrønt-flertall.
oktober 16, 2007 at 09:13
Det har jo selvfølgelig vært en lang periode med blått flertall også. Forøvrig kan ikke meningesmålinger brukes til noe som helst uten å ta temperaturen på den politiske vinden. Nøyaktige tall får du ikke av meningsmålinger og det er kun valg som gjelder.
T!G motbeviste vel det du akuratt sa. et var faktisk ikke flertall for dagens regjering av velgerne og dere ledet ikke på de 2 siste meningsmålingene før valget. Her må du nok spise ordene dine Simen.
oktober 16, 2007 at 09:48
Jeg stiller med ketchup!
oktober 16, 2007 at 18:56
“tross at det var et klart folkelig flertall for regjeringsskifte i retning venstresiden.”
Et marginalt og etterhvert skiftende flertfall på målinger, men ikke flertall da folk faktisk stemte. At valgordningen likevell gav dere flertall er IKKE “folkelig flertall”.
Med slik holdbarhet kan du vel etterhvert søke jobb i Dagbladet…