Selv om jeg sitter til nesetippen i eksamen og diverse andre viktige saker for min nære fremtid, føler jeg det er grunn til å resonnere litt over debatten om forsvaret og forsvarsstudie 07 og dagens avgjørelse om å sende ytterligere flere soldater til Afghanistan.
Akkurat når det gjelder den saken, så kan jeg i grunn bare henvise til Audun Lysbakkens innlegg i dag om Afghanistans Tragedie, samt SU-leder Kirsti Bergstø’s uttalelser om at SU og SV nok en gang vil demonstrere mot egen regjering. Og grunnen til det er åpenbart denne – at NATO stanger hodet mot veggen i Afghanistan, at vestlige soldaters tilstedeværelse ikke hjelper på situasjonen -trolig tvert imot – og at landet nå er på vei mot sin største krise på flere tiår (og det skal litt til).
For de av oss som leser seg opp til eksamen i etikk er dette et klassisk eksempel på dydsetikk, der handlingen og intensjonen, og ikke målet er i sentrum. Men selv om intensjonen er god, kan resultatet være katastrofalt.
Samtidig gikk Forsvarssjef Diesen ut og lanserte nedleggelsen av forsvaret, godt oppsummert gjennom Forsvarsstudie 07. Der viser Diesen hvordan forsvaret så og si utraderes dersom ikke bevilgningene økes. Media og politikere jobbet for harde livet om å kritisere tidligere politiske avgjørelser mest og komme med de største summene som trengtes for å få forsvaret på rett kjøl igjen. Dette paniske kappløpet tror jeg faktisk nettopp var intensjonen og ønsket til Diesen og forsvaret.
For hva er dagens norske “Forsvar”? I Excel-arkene står det at militæret har i alt vel et par titusen mann under våpen, mens tallene i realiteten er mindre. Er det disse som koster oss 31 milliarder årlig? Er det det å ha et reellt forsvar som koster oss denne summen?
Svaret er selvfølgelig nei. For mens Diesen truer med kutt i nettopp Forsvaret, som i territorialforsvaret vårt, så er det utenlandsoppdrag og higen etter høyteknologiske nye våpen som passer disse som må bære skylden for stramme rammer. Eksempelet med MTB-våpenet er ikke alene. Forsvarets nye fregatter, kommende innkjøp av nye jagerfly og generelle innkjøpsprogram bærer preg av at det ikke er forsvar, men angrep som er formålet, og da blir kostnadene deretter. Norge er et av de landene i verden som bruker flest skattekroner på militære i forhold til folketall. Er det da betimelig kanskje å spørre mer hva pengene brukes til heller enn at det til enhver tid er for lite penger?
Dessuten er det jo grunn til å spørre: “For lite penger til hva?” I kjølvannet av Norges deltagelse i den stadig mer mislykkede NATO-operasjonen der og Diesens forsvarsstudie kan det være på tide med en debatt om hva slags forsvar Norge skal ha fremover. Denne debatten ble raskt skjøvet under teppet under reformeringen av NATO og Norges deltagelse i krigen i Kosovo, den første krigen på flere hundre år der Norge var en av aggresjonsmaktene. Vi må kunne stille oss spørsmålet om Norge 1. Er tjent med å ha et forsvar i det hele tatt? 2. Om Norges Forsvar skal basere seg på nøytralitet og nabosamarbeid eller en transkontinental allianse? og 3. Om det er Norges rolle å delta i såkalte humanitære intervensjoner, eller på folkemunne angrepskriger, overfor andre land?
Dessverre er jeg redd at denne debatten ikke vil komme nå heller. Ustabiliteten i NATO og Afghanistan, feigheten til flertallet av partiene på Stortinget, en stadig tydeligere fiendebilde av en “ond” fundamentalistisk verden av terror og forsvarssjefens definisjonsmakt, ikke minst i media, gjør debatten umulig, kanskje fordi den også av flere parter er uønsket. Men en ting er sikkert. Vi vil ikke få noe godt svar på hva vi skal gjøre med forsvaret eller hva vi skal gjøre med norsk tilstedeværelse i Afghanistan før disse spørsmålene er tatt opp. SV er allerede i gang, og har jobbet hardt i regjeringen for mer samarbeid med Finland og Sverige og mindre avhengighet av NATO og USA.
Litt synd da at både den finske og svenske hærledelsen sa: “Hva slags forsvar? Kom tilbake når dere har et forsvar (med stor F), så kan vi kanskje begynne å snakke sammen”.
