“Og politikken, hvor ble den av?” Det er spørsmålet som surrer rundt oppi hodet mitt etter fjorårets valgkamp, BAs serie på forholdene mellom øst-vest, oppsummeringen av byrådets første halvår i sjeffstolen. Og ikke minst etter 17. mai.
Jeg så en Brennpunkt-dokumentar her om dagen om den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt. Dokumentaren er fra like etter valget i 2006, der Reinfeldt og den svenske høyresiden gjorde rent bord med en valgkamptaktikk skremmende lik den AP og Sosialdemokraterna bruker å kjøre. Med enda større løfter enn det Sosserna kom med høvlet Reinfeldt en litt svett Pärsson av banen. Men dokumentaren tok for seg Reinfeldt som politiker i vel 20 år, der han begynte med å skyte ned ledelsen og være neo-konservativ, til å bli markedsliberal leder i Riksdagen før han vant valget med god sosialdemokratisk politikk. En ren politisk voldtekt for de av oss som liker å skille mellom ideologiske linjer. Men effektivt for Reinfeldt som ville opp og fram. I etterkant har valget har visst Reinfeldt husket på hvem han var likevel, og gjennomført god, gammeldags høyre-politikk der svake skvises, og de rike får enda mer påfyll med Champagne.
Men jeg bet meg også merke i fremtoningen deres. “Vi älskar Sverige” sto det på valgkampplakatene. I Bergen brukte Høyre “Vi elsker Bergen”. Hmmmmm…
Derifra skjønner du nok tegningen og hvor jeg vil hen. For hva sa egentlig Høyre i valgkampen? Greit nok, eiendomsskatten har de mast om siden tidenes morgen. Men begrunnelsen for å fjerne den var ikke at Fru Konow de Bloemkaul skulle betale mindre på villaen i Fana. Det var småbarnsfamiliene som skulle skjermes. Det var også småbarnsfamiliene som skulle skjermes når rushtidsavgiften måtte forhindres for alt det var verdt. Og det var for å gi de svake et bedre tilbud at kommunen skulle privatiseres og ting og tang konkurranseutsettes.
Frp har alltid vært mestre i dette. Mens de bruker 80 prosent av tiden sin på Stortinget til å fremme erkekonservativ markedsliberalisme, bruker de 100 prosent av tiden sin i media til å snakke om vei, skatter og avgifter. Og når meningsmålingene bikker litt drar de frem stakkars N’bongo og skal kaste ham ut. Satt på spissen.
Men tilbake til Bergen så kom all politikken i skyggen av et “Vi elsker Bergen” der det å være patriotisk og Bergens-elskende var ikke bare alfa-omega, men selve enemerket på om man egnet seg til å styre.
I ettertid er “Vi elsker Bergen” blitt erstattet av et “Vi hater Oslo” og “Vi hater regjeringen”.
Eksempelvis: Bergen har en av landets laveste lærertettheter, høyt sykefravær og slitne skoler. Hvor plasseres skylden? Regjeringen. Bergen må kutte i velferstilbudet fordi 70 millioner frafaller i selskapsskatt. Monica skylder på regjeringen, men “glemmer” å nevne at man kommer ut i 72 millioner i pluss med økning i frie inntekter. Regjeringen har skylden.
Dermed handler det om å støtte opp om Høyres politikk ikke bare om patriotisme og ren vestlandsnasjonalisme, men det å gå mot regjeringen og Oslo det samme. På denne måten blir den dagsaktuelle politiske debatten tømt for politiske motsetninger og innhold og venstresiden + AP i Bergen stemplet som Oslo-lojale og imot Bergens ve og vel.
Å trekke paraleller her burde være unødvendig, og det å bare nevne samtlige større konflikter de siste hundre årene og se på hva som lå bak av retorikk, begrunnelse, folkelig emosjonalitet og følelser. Det burde også være unødvendig å si at dette er en forferdelig farlig vei å gå, slik det å bygge opp generelle motsetninger mellom enkeltgrupper er. Men samtidig er det skremmende å se hvor effektivt splitt og hersk fungerer, hvordan man kan bli likt på et helt emosjonelt grunnlag og ikke for den rasjonelle politiske linjen man fører. Og enda verre, hvordan media sluker fremstillingen rått, plasserer byrådet i helterolle, Bergen i offerrolle og Oslo og regjeringen i skurkerolle.
Så kom selve prikken over i-en 17. mai. Denne dagen har alltid vært feiret på særegent Bergensvis, med egne tradisjoner og alltid litt skuling mot Oslo. Men, å se byrådspartiene Høyre og FrP sloss om å gå fremst i toget, Høyre i sine nasjonalgevanter og Frpere i Cowboy-drakt, hoppende og sprellende for å vise hvem som elsker Bergen mest, det bekreftet mye.
Men det bekrefter dessverre også at det blir en tung valgkamp i 2009 og tunge år frem til byrådsskifte i 2011.
5 Kommentarer
mai 31, 2008 at 07:22
Hei!
Leste svaret ditt på KrFs kontantstøtteforslag i dag. Skjønner ikke hvor du har fra at “all forskning viser at det er bedre for barn å være i barnehage”. Det er helt nytt for meg. At foreldre skal få mulighet til å være hjemme er jo utelukkende et gode. Hvis du mener det bidrar til å holde innvandrerkvinner hjemme, så får du vel heller tvinge disse til å sende ungene i barnehagen.
Hvorfor alltid tvang, tvang og tvang???
Valgfrihet og kontantstøtte til folket!!!
Jeg vil gjerne (og jeg er mann) være hjemme med barna mine deres tre første år. Og det må du ikke gjøre umulig for meg ved å tvinge dem i barnehagen!
juni 2, 2008 at 23:35
Det handler ikke om tvang. Men forslaget til KrF handler om å:
1. Bruke kommunale midler der de ikke trengs mest
2. Velge en kjønnspolitisk linje fra 1950 ved at mor skal stå hjemme på kjøkkenet (for hvem tror du velger å bli hjemme for 5000 kr/mnd?)
3. Det vil gi et insentiv til innvandrermenn at konene deres skal være hjemme og ikke gå ut i arbeid
4. Det er å flytte fokus fra barnehager, der fokus MÅ være nå skal bergen nå målet om full barnehagedekning innen 2010.
5. Det samfunnsøkonomisk er hull i hodet å betale fullt arbeidsføre mennesker for å holde seg vekke fra arbeidslivet.
Og så spør jeg deg Sondre. Når du og konen din skal velge om hvem som skal være hjemme, du tjener 35 000 og har karriereplaner, hun tjener 25 000 har kanskje karriereplaner, men velger utifra sin kjønnsrolle å ofre seg for deg og familien. Hvem blir da hjemme?
juni 2, 2008 at 23:36
Ang forskning anbefaler jeg deg å ta en telefon ned til utdanningsforbundet. Så skal du nok få høre mye du ikke har hørt før
juni 3, 2008 at 09:57
Den siste kommentaren der;
Har du hørt uttrykket “la bukken passe havresekken”?
Om begge to har karriereplaner, og ingen ønsker å være hjemmeværende, er det a) ingen som tvinger de til å få barn, b) det er fullt mulig å betale for barnehageplass. Ja, det er sikkert noen som “ikke får plass”, men jeg tror dette beror minst like mye på at folk ikke “får plass” i den barnehagen som ligger praktisk til på veien til jobb, eller 4 minutter hjemmefra…
Til slutt; Dersom mannen tjener 35 000 og damen tjener 25 000 er det på svært mange plan ganske tåpelig at mannen blir hjemme:p Det handler ikke om å “ofre” seg, da handler det jo om å gjøre det som er best for familien.. Og som jeg sa; det finnes alternativer! Barnehager, dagmamma, au pair, joda, mulighetene er mange! Og valgmuligheter er i mine øyne bra, men kanskje ikke i dine? Hva mer arbeidsleire for barn? :p
juni 3, 2008 at 13:44
kjæresten min tjener mer enn meg, og vil nok også gjøre det med mitt yrkesvalg, så akkurat d trenger du ikke bekymre deg for, simen.
og jeg ser ikke bort fra at jeg blir hjemme.
og den “forskningen” som du mener utdanningsforbundet står for, er rett og slett sprøyt.
Hvorfor Simen, skal ikke familiene få velge? Tror du ikke mor og far er så gode venner at de selv klarer å finne ut hvem som skal være hjemme (hvis noen av dem skal være det)?