Følelselsen av hat

Jump to Comments

Dagens innlegg befinner seg ganske langt fra Bergen, bystyresalen og annet aksjonistisk arbeid. Utenfor Johannesburg i Sør-Afrika ligger Alexandra, en såkalt “Shantytown”. Det var her de voldelige opptøyene startet for et par uker siden, som så spredde seg over hele landet. Blind, hatsk og upersonlig vold fra fattige sør-afrikanere mot immigranter, fremmedarbeidere og andre som ikke var fra Sør-Afrika. Volden har nå herjet lenge, og blusser stadig opp. Hva ligger bak?

Grunnen til at historien går så inn på meg er at jeg var i Alexandra like over nyttår. Jeg var på reise i Sør-Afrika med et lite kor, der meningen var å utveksle kultur mellom Norge og Sør. Resultatet har gått på BTV et par ganger i Triplet, og turen var en utrolig opplevelse.

Men besøket i Alexandra var helt spesielt. Her besøkte vi en liten Steinerskole drevet av frivillige som har som formål å gi barnene i Alexandra en annen fremtid. De fleste her ender livene sine i fattigdom, og noen veldig tragisk, gjennom død pga vold, prostitusjon, menneskehandel osv. Dette er ikke bare samfunnets svakeste, det er verdens svakeste. Og et slikt møte mellom rikdom og pur materiell fattigdom ga et voldsomt inntrykk på oss alle.

Men kun materiell fattigdom. De barnene vi møtte strålte av håp og lykke, og møtte oss som mennesker, ikke rike folk fra nord, ikke noe de kunne utnytte, ikke noe de fryktet, ikke noe de så opp til. Mennesker. De var rike på liv, energi og vilje.

Etter å ha sunget sammen med barna, spilt fotball, lært sanger av dem og alle hadde fått noen knuseklemmer gikk vi ut i selve Alexandra. Av de som fulgte oss fikk vi ikke lov til å ha med noe som helst av verdisaker. Ingen kamera, ingen smykker, ingen penger. I vel en time trasket vi rundt og så på hus satt sammen av blikkplater, papp, plast og det vi ville kalt skrot.

Men det jeg så var ikke bare fattigdom, hat mot meg som åpenlyst langt mer velstående eller bitterhet. Det var resignasjon, håpløshet, og en rutinemessig frykt for morgendagen. “Har vi nok mat imorgen” sto å lese i øynene på folk vi så. For ikke å snakke om penger.

Historier jeg ble fortalt både der og i ettertid om kvinnenes situasjon gjorde meg enda mer trist. Kvinner som gikk ut måtte sørge for å ha et pessar, en slags omvendt kondom, når de gikk ut. Ikke fordi de fryktet å bli voldtatt. Men fordi de visste at de innen kort tid vil bli det. I den ene klassen vi besøkte på skolen fortalte læreren oss at litt under halvparten av jentene allerede hadde opplevd voldtekt. De gikk i syvende klasse.

Hva får mennesker inn i en slik situasjon? Hvordan overlever de? Og hva slags vilje oppstår av en slik tilsynelatende håpløs tilværelse.

Volden mot kvinnene og volden mot immigrantene de siste ukene har en sammenheng. Den har sitt utspring i maktesløshetens mørke side, og er et uttrykk for manglende evne til å komme ut av desparasjonen man er i. Vold mot kvinner handler om makt, det gjør også vold mot andre mennesker. Det handler om at man selv påfører andre skade i smerten over selv å ikke føle seg ivaretatt og gitt en plass i samfunnet man lever i.

Det denne sammenhengen også viser er at uttrykket for vold er blindt. Det rammer de nærmeste, dem man ser innen rekkevidde som er svakere. For hva har kvinnene gjort kjæresten sin? Eller naboen? Hva har familien fra Zimbabwe gjort nabolaget? Ingen verdens ting. Men de blir siste ledd i et maktpyramide der vi sitter milevis over på toppen og voldsmennene i Alexandra sitter nederst. Nesten. Bunnplassen er reservert dem som får unngjelde volden.

Kan vi heise på skuldrene av dette? Flere later til å tro at dette ikke angår oss. Det er feil. Først av alt er fattigdommen et globalt problem, et problem vi må anerkjenne like mye i Bergen som i Afrika, Asia og USA. Fattigdom er et av de groveste uttrykkene for urettferdighet. Så mens vi heiser fanene høyere og høyere for såkalt “demokrati”, “frihet” og mulighet til å velge, så er dette for å kompensere for en stadig veikere kamp mot økonomisk fattigdom, en fattigdom som nettopp nekter mange mennesker de frihetene vi gir inntrykk av å forsvare.

Fattigdom er ofte grunnsteinen i mange konflikter, voldelige utløp og maktveltninger. Alle dynasti i Kina, utenom de som er blitt satt til side av rivaliserende makter, er blitt veltet av opprør med bakgrunn i skjevfordeling. Kanskje burde vi se mer på kinesisk historie istedet for bare å hetse landet utenrikspolitisk? Kineserne vet dette, det gjør tilsynelatende ikke våre politikere.

Afrika er langt vekke, det kan hende. Men fattigdom kjenner ingen landegrenser. Organiserer de fattige seg, vil de rike måtte gi fra seg tronen. Paradokset er at disse menneskene skvises mest i en tid da vi for første gang i historien har mulighet og evne til å gjøre slutt på fattigdommen. Global skolegang til alle barn er 80 mrd kroner unna. Det er to norske forsvarsbudsjett, og kun 1/3 av det staten tjener ekstra på høy oljepris. Nå står det kun på vilje.

Jeg har gått hver dag siden volden startet og lurt på hvordan det går med barnene vi møtte. Jeg vet ærlig talt ikke, og det bekymrer meg. Det jeg dessverre vet alt for godt er hva fremtiden deres vil bringe: Intet godt nytt. Med mindre vi gjør noe.

1 kommentar

Filed under Omfordeling, utenriks

Tag'er: afrika, fattigdom, alexandra, sør-afrika