Gratulerer!

Jump to Comments

Per Lønning innser nederlag i kampen mot homofiles rett til å gifte seg. Selv om vi er i familie, er vi med andre ord rivende uenig.

I dag ble kjønnsnøytral ekteskapslov vedtatt, og jeg vil med det gratulere alle de som nå får samme rettighet som hetrofile alltid har hatt: Rett til å leve ut den kjærligheten man har i seg uten offentlig fordømmelse og forskjellsbehandling. For det er det det handler om, ikke sodoma og gomorra, slik man kan få inntrykk på av enkelte av landets kirkefolk.

Bak forslaget står uansett et samlet norsk politisk stortingsflertall, utenom Fremskrittspartiet og KrF. At Krf var i mot å gi de homofile rettigheter burde ikke overraske. Partiet henger fortsatt igjen i 1950 uansett hva det gjelder av familiepolitikk. Men at “Fremskrittspartiet” nekter å gå med på lovforslaget viser bare hvor kynisk dette partiet er, der de prøver å samle stemmer på å stemple og skvise nok en mindretallsgruppe. Det er færre homofile stemmer å tape enn det er forsmådde homohatere å vinne på å gå imot lovforslaget.

Samtidig er det ikke mulig for meg å feire dagen uten et lite hjertesukk. For mens det er stort flertall politisk i Norge for å strekke seg etter rettferdighet når det kommer til hudfarge, seksualitet, etnisitet og kjønn (ihvertfall når det kommer til symbolsk støtte), så er det ikke det samme når det kommer til økonomisk og maktmessig ulikhet. Høyre, Venstre og Krf er alle mot diskriminering på bakgrunn av hvor du kommer fra, men har en samfunnsmodell i grunn der økonomisk ulikhet er unngåelig og noen vil vinne og mange vil tape lønnsmessig

Noen vil si at det handler om å gi alle like rettigheter i boken, men at det store flertallet fortsatt ikke vil evne å kunne bruke rettighetene i praksis på grunn av økonomiske forskjeller.

Jeg tror mange vil ha problemer med å se koblingen her. Jeg tipper også at flere vil mene det er en forskjell mellom det å diskrimere på bakgrunn av trekk “en liksom ikke kan noe for” og noen “en er skyld i selv”. Du bestemmer ikke selv hvor du blir født, hva slags legning du får eller om hvorvidt du blir jente eller gutt. Men du bestemmer hva slags økonomisk situasjon du har endt opp i.

Her er vi ved kjernen. For bestemmer du egentlig det? Bestemmer du hvilken inntekt du skal ha eller hvilken klasse du skal bevege deg i? Jeg vil si nei, du gjør ikke det.

Det vi vet er at bakgrunnen til foreldrene dine har veldig mye å si for resultatene på skolen, uavhengig av hvor mye du jobber. Har foreldrene mange bøker, så blir resultatene og sjansen for høyere utdanning bedre. Har de ikke, blir sjansene dine endret proporsjonalt i motsatt retning.

Det vi også vet er at sjansene for kriminell løpebane øker med manglende tilpasning på skolen. Og det vi ser generelt i samfunnet er at klasseskillene holder seg konstant hos de fleste. Såkalte “klassereiser” mellom øvre og lavere sjikt tilhører sjeldenhetene. Det er kanskje derfor de omtales i Se&Hør, men det er altså ikke representativt for det norske folk. Er du oppvokst på Grorud eller i Loddefjord er sjansene små for at du dør på Bygdøy eller i Kalfaret.

Det er en myte at “alle” kan bli rik. Selvfølgelig fins det de som bryter myten. Men hvor mange er det snakk om i forhold til det store flertallet? Landet hvor denne myten lever best og stammer fra, USA, er jo ironisk nok der lønnsforskjellene øker mest og er blant de største i vesten. Jeg skulle likt å se en afroamerikansk tenåringsgutt fra Bronx ende opp med toppleilighet på nedre Manhattan. Det skjer enkelt og greit ikke.

At du kan “velge” å bli rik er like mye en myte som at homofile kan velge mellom å ha en hetrofil eller homofil legning.

I siste utgave at Le Monde Diplomatique tar Walter Benn Michaels, professor ved University og Illinois, Chicago, opp valget mellom mangfold og likhet. Der tar han opp hvordan presidentvalget i USA nå er selve resultatets kjerne av de sosiale bevegelsene for mangfold og rettighetsmessig likestilling som har vokst frem de siste 40 årene. Valget mellom Hillary og Obama er ikke bare et valg mellom to kandidater, men mellom en kvinne og en svart mann, to personer som for 20 år siden ikke kunne ha stilt som presidentkandidater, og enda mindre bli valgt til å bli nettopp det.

Men til tross for at ordet “Change” er på alles lepper, peker Michaels på hvordan verken Hillary eller Obama tilfører likhetstanken noe nytt. Obama vokste ikke opp i Bronx, Hillary står ikke ved kjøkkenbenken i en campingvogn i Midtvesten. De vil flikke på den amerikanskje skattemodellen, men ikke i tilstrekkelig grad at den skjevfordelingen som vi ser vokser for hver dag vil endres eller fjernes. De stammer begge fra middel- og overklasse, kjenner lite til forholdene for personer med samme hudfarge og kjønn som dem selv. Skulle man valgt en politiker som tenkte i de baner og peker på økonomiske ulikheter ville man valgt Edwards – en hvit mann.

I stedet går Michaels grundig gjennom Obama og Hillarys politiske standpunkt. Og selv om de til tider snisser temaet kan han med stø penn utrope dem begge til to av politikkens mange disipler av nyliberalismen.

Jeg tror ikke dette er tilfeldig. For selv om det er store forskjeller mellom USA og Norge på det politiske går vestlige land her mer eller mindre hånd i hånd i en stadig mer liberal mangfoldslinje, også støttet av den politiske høyresiden.

Så da kommer 1000-kronersspørsmålet: Er dette bevisst gjort av Høyre? Droppet man “liker-ikke-negre-og -homofile-og-vil-helst-ha-kvinner-ved-kjøkkenbenk”-holdningen for nettopp å lede rettferdighetskampen inn på et sosialt spor? Et spor der ærverdige Høyre-folk kanskje må holde seg litt for nesen over alt det i deres øyne uanstendige som skjer. Men et spor som tar fokus vekk fra økonomisk ulikhet og med det sikrer formuen, Yachten og villaen fra krav om mer økonomisk lik fordeling av godene.

Ser vi på historien treffer den rimelig bra også med de linjene man ser på kampen for mangfoldet. For ettersom vesten jevnt og trutt har beveget seg i liberal retning siden 60-årene, har vi sett nyliberalismen, neokonservatismen og thatcherismen vokse frem. Friedman og Adam Smith er blitt enerådende, velferdsstat etter velferdsstat blitt utsatt for økende økonomiske forskjeller, velferdstilbud fjernet, de rikeste blitt rikere.

Sårt å si det, men ser vi på dagens rød-grønne regjering så har det også vært mange viktige mangfoldsseire her, som kjønnsnøytral ekteskapslov, og fjerning av kristen formålsparagraf, samtidig som skattereformene ble avlyst allerede før de rødgrønne vant valget.

Det er ikke slik at jeg ønsker å ta vekk fokus fra homofiles kamp for rettigheter, eller kvinners kamp for lik lønn og likestilling. Men det er noe med å se Høyre, selve partiet for overklasse, ulikhet, skjevfordeling og individfokus, stå og hylle kjønnsnøytral ekteskapslov – en lov som nettopp er ment å rette opp ulikheten og urettferdighet. For all del, dette må Høyre få lov til, og det er bra de er med på denne nødvendige kampen.

Men det er synd at partiene og vanlige folk som erkjenner urettferdighet på ett område ikke kan se at urettferdighet ikke er et isolert problem for enkeltgrupper, men et gjennomgående samfunnsproblem som vi er nødt til å gjøre noe med – også økonomisk

Håpet mitt er at vi kan fokusere både på mangfold og likhet – eller like rettigheter og like muligheter. For det er også den dimensjonen at diskriminering og økonomisk ulikhet er knyttet tett sammen. Når kvinner tjener mindre enn menn, så er ikke det mulig uten at økonomisk ulikhet er akseptert. Og at det snart ikke finnes renholdsarbeidere i Oslo med vestlig bakgrunn handler ikke bare om diskriminering på bakgrunn av opprinnelse og hudfarge, det handler også om at denne gjøres effektiv gjennom å tilby denne gruppen de dårligst betalte jobbene.

Uansett vei nå, så tror jeg vi er på riktig vei for mer rettferdighet. Selv om forskjellene øker, de rikeste vasser i penger og verden har en stadig skjevfordeling, så kommer det en dag da det vil opphøre. For mens vi har pekt på problemet i over 100 år, så er det nå muligheten er der til å kunne gi alle mennesker et minste multiplum av også økonomiske rettigheter – som legehjelp, skolegang, sikkerhet, mat, rent vann. Jeg er sikker på at dagen i dag føltes ganske fjern for de første som sto frem som homofile i Norge for 40 år siden, vel så mye som økonomisk rettferdighet fortsatt føles fjern i dag. Så om det kanskje først skjer imorgen, neste uke, om et år eller hundre, så kommer forhåpentligvis dagen da vi også kan feire at de økonomiske ulikhetene viskes ut og kampen for grunnleggende systemrettferdighet er vunnet.

3 Kommentarer

Filed under likestilling, regjeringen, Økonomi

Tag'er: økonomisk ulikhet, homofili, kirken, kjønnsnøytral ekteskapslov, rettferdighet