Litt ufrivillig, men dog med intensjon, har jeg kastet meg inn i en av tidens hetere debatter.
Flere har i lengre tid ment at media ikke evner å være ordstyrer i samfunnsdebatten og å være allmennhetens informasjonskanal på hva som skjer i politikken. Dette kan sees i sammenheng med innlegg fra Petter Larsen, som jeg skrev om sist. Frank Rossavik gikk så ut og forsvarte journalistene med mye av det samme vi har hørt før. I innlegg i BT i dag skriver jeg dette:
“Problemet er ikke, slik Rossavik fremstiller det, at Haga-prosessen kommer på bekostning av øvrig personfokus og kjendiseri i avisene. Den kommer på bekostning av den politiske journalistikken.
FRANK ROSSAVIK kommenterer i BT 08.07 en «ny» farsott av journalistkritikk. Han presenterer det som en selvfølge at medienes ministerjakt det siste året er politisk journalistikk. Allerede der er han ute å kjøre.
For Rossavik og det politiske Norge ser ut til å ta for gitt at det går politikk i hva Haga og andre statsråder gjør på fritiden. Det er absolutt riktig å spørre om landets ledende personer har rent mel i posen, og både i saken med Haga, Ramin-Osmundsen og Valla ble det stilt spørsmål som burde bli spurt.
PROBLEMET ER AT mediene nok en gang er mest opptatt av å avsløre feilsteg i en politikers privatliv fremfor slikt som har med politikk å gjøre. Frps politikk overfor fagorganisasjoner har langt mer å si for BTs lesere og gjennomsnittsnordmannen enn Hagas stabbur. Det første kan bety 25 prosents økte lønnsforskjeller, Frp er som kjent svanger med regjeringsplaner. Det andre rammer kommunebudsjettet i Ås med noen tusenlapper i året.
Det er opp til journalistene selv å spørre om de prioriterer trykksverten riktig. Jeg gjetter at spørsmålet sjelden stilles.
VI SKILLER mellom institusjoner som går i rette med folk og institusjoner som bestemmer samfunnsveien. Dette er selve grunnmuren i vårt demokrati. Det er ikke Carl I. Hagen eller Jens Stoltenberg som konfronterer folk med eventuelle lovbrudd. Likeledes er det feil å sette merkelappen «politisk journalistikk» på pressedekningen av Hagas stabbur og Ramin-Osmundsens jakt på nytt barneombud, og slik skape inntrykk av at tilstandene på Stortinget ikke er stort bedre enn i «Big Brother».
Hadde Haga-saken fått en sides dekning i avisen, og den øvrige stortingsdebatten seks, tror jeg selv Hagas egne ville vurdert det som en riktig prosess.
PROBLEMET ER IKKE, slik Rossavik fremstiller det, at Haga-prosessen kommer på bekostning av alt øvrig av personfokus og kjendiseri avisene kontinuerlig fylles med. Det kommer på bekostning av den politiske journalistikken. Aylar og andre kjendiser får sine åtte sider. Uansett. Fordi det selger.
Norsk samfunnsdebatt, grunnsteinen i demokratiet, blir fylt med en medierettssak mot en minister om et stabbur. Er det rart at valgoppslutningen snart bikker under 50 prosent?
DET ER BETIMELIG å spørre om det ikke nettopp burde være domstoler, og ikke politiske kommentatorer som skal felle maktpersoner i samfunnet. Rossavik skriver selv at det ikke er mediene som feller statsråder, de velger selv å gå av. Men når mediene serverer mer eller mindre interessante avsløringer over en periode, etterfulgt av samstemte analyser fra kommentatorene om at synderen snart vil måtte forlate sin stilling, viser historien at det som regel også skjer.
Spørsmålet man alltid stiller seg i ettertid, er om saken kunne vært belyst annerledes.
SAMTIDIG SOM ROSSAVIK nok har rett i at samstemtheten var verre før, (det legitimerer på ingen måte dagens politiske heksejakt), så har den politiske debatten og politiske dekningen i avisene enten dødd hen eller blitt en farse i forhold til å være et demokrati verdig.
Når den politiske dekningen henter inspirasjon fra sportsjournalistikk og kopierer personfokuset fra Reality-TV, sitter vi som lesere og observatører i samfunnsdebatten igjen med at demokratiet ikke er noe verdt å bry seg med.
HANDLER DEN POLITISKE diskusjonen om personkonflikter, hvem som snusket sist på skatten, hvem som liker hvem og ikke liker hvem, handler den ikke lenger om politikk som angår folk og som de kan forstå i egen hverdag. Det blir underholdning på linje med alt annet. Det er ikke rart at snart et flertall av befolkningen ikke gidder stemme, og den andre halvparten stemmer mot det de selv tjener på.
Det er som romerne sa: «Gi dem brød og sirkus, og de vil akseptere hva som helst».
3 Kommentarer
juli 11, 2008 at 18:10
Spørsmål:
Hadde pipen hatt den samme lyden dersom det hadde vært Jensen eller Halvorsen? Hardly.
Dette blir for meg et litt patetisk forsøk på å bagatelisere det Ramin-Osmunsen og Haga gjorde. Det er ingen som tror at statsrådene skal være perfekte mennesker. Man gjør feilsteg, alle gjør det. Forskjellen er ikke at de ikke skal få lov til det, men at man MÅ kunne forvente at de ikke lyver om det. For de skal være foregangsmennesker, og i alle fall forefekte den politikken man fører.
En ting er Osmunsen. Men Haga-saken er prinsipielt så viktig, at når det kom frem, var hun ferdig uansett. Som en så fremmtredende representant for en Regjering som forefekter en ridig skattepolitikk, og Ola Nordmann har et sånt byråkrati å forholde seg til hva byggesaker angår, må man jo ha ting på det rene. Hadde Haga beklaget og innrømmet de faktiske forhold, hadde hun blitt sittende. Men når du lyver om det.. Da er du ferdig. For HELDIGVIS har vi mediene, som holder dere politikere i ørene.
Som de har gjort før, og vil gjøre igjen.
Det ER ikke media som får en statsråd sparket. De kan sørge for at presset blir så stort at de velger å gå av, men det er fordi opinionen mener det er det rette.
Er du kanskje litt sår fordi den norske pressen, som jo strengt tatt er venstrevridd, plutselig sparker mot venstre?
juli 14, 2008 at 20:13
Skal innrømme at jeg ikke gadd å lese hele innlegget ditt nå men basert på små drypp og andreas sin kommentar så må jeg si at den eneste grunnen til at Haga ikke er statsråd den dag i dag er en UTROLIG dårlig mediehåndtering. Hva han gjorde har ingenting med saken å gjøre så lenge hun lyver gang på gang om faktiske forhold. Hun burde da vite at media finner ut så å si alt til slutt og det eneste rette er å legge seg flat og legge alle kortene på bordet. Dessverre har hun kun seg selv å takke. Media gjorde jobben sin
juli 19, 2008 at 10:03
Folk flest leser ikke partiprogrammer. De ser ann politikere og deres dømmekraft, og gir de så blankofullmakt til å styre i fire år.
Når en landets tre mektigste uviser særledes dårlig dømmekraft, bryter en drøss med lover hun selv har vært med å vedta, og etterpå lyver til velgerne om det, da er det politisk journalistikk.
Dette er noe folk bryr seg om, dette er noe de bør bry seg om, og det får absolutt følgr. Haga måtte trekke seg, og Sp er under sperregrensen på meningsmålingene.
Dette er en test: Mener du Søviknes-saken også var sirkus og lite politisk relevant?