Debatten om innvandring, asylsøkere og “oss mot dem” kommer nok til å brenne godt frem mot valget. Samtidig som andelen flyktninger og asylsøkere har økt til Norge den siste tiden, har også det vært en voldsom økning i episoder som har vekket til live fremmedfrykten i mange. I helgen gikk en afghansk mann amok på et mottak på østlandet, nylig var det en stygg voldtektssak, før det en gjeng som gikk til angrep på beboere på mottak. Verst av alt er skyteepisoden på Hvalstad mottak, der en 16 år gammel gutt var millimeter fra å bli drept når det som trolig var høyreekstreme gikk til angrep på mottaket.
Parallelt med dette har media, kommentatorer og politikere vært på banen. At de engasjerer seg og dekker hendelsene er viktig og bra. Men vinklingen det gis burde få oss til å tenke litt. Lene Conradis uttalelser om mottaket som belastning fikk flere til å steile, spesielt når hun sa man ville vurdere mottakets fremtid etter skyteepisoden. I en reportasje fra NRK Dagsrevyen noen dager senere ble mottak jevnlig omtalt som “byrde” og reporteren spurte retorisk om “ikke andre kommuner nå ville ta støyten”. Frp har vært ganske stille, men popper somoftest opp med krav om begrensninger så snart sympatien er vekke eller det skjer noe som putter flyktninger som helhet i dårlig lys. Og det gjør det alltid. For i media, Frps og mange folks øyne er flyktninger og innvandrere én homogen gruppe, med ett mål og en tanke: Å snylte på Norge.
Å si at dette er ren rasisme er like unyansert som å si at alle innvandrere er snyltere. Derfor er det bra at ingen på venstresiden har gått dit. Men å si at den generelle samfunnsoppfatningen lukter surt av fremmedfrykt, innvandrerskepsis og rasisme er verken overdrivelse eller svartmaling. At noen også prøver å skåre billige politiske poeng på tragedier som voldtekt, umotivert angrep med våpen og gjengangrep – mot mottakene – viser en menneskeforakt som jeg aldri tror ville blitt vist mot nordmenn.
Jeg er sjelden så stolt av SU og SV som når vi nå står steilt på å være motparten i saken – stå med de svake i saken, nemlig beboerne på mottakene, flyktningene, mot dette brungrumset. Det handler både om å få nyanser inn i debatten slik at de høyreekstreme blir avkledd, og det handler om å presentere et alternativ. Fordi dagens situasjon er vanskelig betyr ikke det at innstramninger og det å gjøre de svake til syndebukk er løsningen.
Debatten åpner heller lite rom for andre problemer også. Som fasilitetene på mottakene. Eller hvem som eier dem. Og tjener penger på dem. NRK hadde en reportasje om hvordan kun en tredjedel av norske mottak var drevet av kommuner og NGOer, resten var privatdrevet og gikk med store overskudd. Min første tanke er ikke da at private driver bedre. Men heller: Skal vi tjene penger på at folk må flykte? Statssekretæren for AP i NRK-reportasjen mente dette var uproblematisk. Det mener ikke jeg! Dette er en prinsipiell diskusjon jeg syns man bør ta og som jeg vet mange helst vil slippe. Spesielt UDI som nå sliter med å finne mottaksplasser nok.
1 kommentar
august 11, 2008 at 18:50
La meg påpeke en ting; Jeg hørte reportasjen, jeg skjønner at du roper, men hvorfor i alle dager nevner du ikke familien som bodde der i påvente at asylsaken? De som sa at de ansatte behandlet dem med respekt, at de trivdes, de fikk nok med mat (som de likte!), og at de virkelig følte seg velkomne, noe som ikke var tilfellet i “det andre europeiske landet de hadde ankommet før Norge”..?
I denne “nyanserte debatten” din, hvorfor er ikke det interessant?
For meg virker dette som et forsøk på å provosere frem noe som kan minne om et fremmedfiendtlig utsagn fra politiske “motstandere” snarere enn et sympatiutspill. Sjelden ler jeg mer enn når folk skal pålegge andre ekstreme meninger (det var en løgn, jeg ler som oftest mer når jeg hører folk som Holmås og Langeland uttaler seg om finansielle spørsmål)
Det folk trolig ser seg lei på, er ikke den jevne asylsøkeren, men de få som skaper forferdelige overskrifter i form av “gjengvoldtekt på asylmottak” eller lignende saker – som heldigvis omfatter et mindretall.
Dog et artig lite poeng.. Mimret om tiden i Forsvaret her om dagen.. Under rekruttperioden “sperres” rekruttene inne på leiren i opptil 6 uker.. Da får man ikke forlate leiren, med mindre man har godkjennelse fra befalet. Hvordan kan det ha seg at ungdom på 18 år kan bli sperret inne i en leir, mens utenlandske statsborgere som søker om opphold ikke kan bli holdt i en leir til søknaden er godkjent? Er ikke dette et paradoks?
Er det ikke til alle parters beste at man har en ryddig prosess, hvor man behandler søknaden raskt, de som søker får et BRA tilbud i påvente av svaret, og dersom søknaden mot formodning blir avslått, så må man faktisk forlate landet? Jeg mener, hva er vitsen med en søknad hvis ikke?
Er dette rasistiske meninger?