Ved maktesløshetens alter

Jump to Comments

I dag var jeg på høring sammen med ungdommens bystyre i Bergen og ulike organisasjoner for ungdom under 18 år. Høringe, som i stor grad var ment som en politikergrilling, var det utrolig mange skarpe, spisse og seriøse spørsmål rettet mot politikere ift unges hverdag. Selv som 21-åring følte jeg meg rimelig gammel i den forsamlingen.

Blant spørrerne var en 14 år gammel gutt fra Kurdistan, Nechirvan. Som en av få hadde han et spørsmål om seg selv og egen familie.

“Hvorfor må en vente i syv år på å få oppholdstillatelse i Norge slik jeg har gjort. Jeg er fjorten år i dag og bor i asylmottak. Og fremdeles er det tre av brødrene mine som ikke har fått oppholdstillatelse”. Det ble rimelig stille i panelet. Uten rikspolitisk ansvar hos noen og ved visshet at her fins det verken gode svar eller gode begrunnelser for det, var det kun jeg som tok ordet.

Men hva skal en si? Som sagt da, UDI har en lang saksbehandlingstid, og situasjonen er bedre nå enn den har vært. Men syv år? Jeg tror ingen ved sine fulle fem kan si, eller kunne si der, at dette var noe noen ville stå inne for.

Men hvorfor har vi ikke noe godt svar? Fordi det ikke finnes? Nei. Men svaret er brutalt. Fordi asylsøkere ikke er en prioritet. Fordi dagens regelverk og rigid trange nålehull for å få innvilget asyl og eventuelt oppholdstillatelse skaper slike behandlingstider. Fordi asylsøkere møter et annet offentlig Norge enn det personer født i Norge gjør, et offentlighet som ikke tror deg med mindre du kan bevise det og helst ser deg ut av landet fortest mulig. Det er det omvendte av justisia. Du er skyldig og har ingenting her å gjøre før du kan bevise det motsatte.

For noen år siden gikk en gruppe ungdommer i asyl sammen om å danne en gruppe som satte fokus på asylsøkeres vilkår, og da fortrinnsvis unge asylsøkeres. SOHO, Se Oss Hør Oss, var da lengeventende asylsøkerbarn, noen av dem med over 5 års ventetid i mottak. Kravet fra gruppen var at barnefamilier i asyl skulle få saken sin opp til behandling senest etter tre år, noe som ble vedtatt av et enstemmig storting i 2004.

SOHO var et lite lyspunkt i en ellers tung hverdag for de som jobber for sterkere rettigheter og bedre vilkår for asylsøkere i Norge. Som asylsøker står man ved maktesløshetens alter til saken er behandlet og man innvilges asyl. Så er det nok en runde til en eventuell oppholdstillatelse kommer – om den kommer.

For Nechirvan er den tiden over på to måter. Familien har opphold, men en av brødrene skal nå sendes ut. En kan spørre til hva, og hvorfor. Hva koster det ikke for hans familie å bli splittet? Jeg rådet Nechirvan til å engasjere seg politisk, som SOHO og slåss for egen sak. Det svaret var han ikke fornøyd med, og det er jeg glad for. For han har rett på bedre.

2 Kommentarer

Filed under bergen, mangfold, ungdom

Tagger: asyl, høring, kurdistan, oppholdstillatelse, udi, ungdommens bystyre