Jeg er sjelden agitator for å lytte mer til religiøse strømninger, men noen ganger kan jeg ikke dy meg. Her i området rundt yogyakarta finnes det nemlig flust av eldre hinduistiske og buddhistiske templer, som tross 1000 år på baken har et uhyre viktig budskap å komme med. De to største, prambanan og borobudur, er noen av de mektigste byggverkene jeg har sett, og stammer fra tiden da indonesia og java var buddhistisk og hinduistisk – ikke muslimsk som nå.
Prambanan, det store tempelkomplekset mellom solo og yogyakarta, er nemlig bygget med forsøk på å forsone mennesker og natur. Ganske absurd egentlig, med tanke på at mennesket er en del av naturen og mangfoldet. Men ser vi vår moderne livsførsel, i det moderne og industrialiserte samfunnet – så fungerer det, både praktisk og teoretisk, på tross av naturen. Naturen er noe adskilt noe, den omtales som “ressurser” og “biosystem”, og alt for sjelden som noe vi mennesker er avhengig av og fungerer i symbiose med.
Dette er også en del av kjernen i den moderne sosialistisk kritikk av kapitalisme. At man i kapitalisme ser naturen som noe man utnytter og uttommer, ikke noe man dyrker og lever i sameksistens med. Resultatet av dette katastrofale tankesettet ser vi i de miljøødeleggelsene verden er vitne til og hvordan klimaet endrer seg.
Dette er også noe av det underliggende budskapet i Ramayana, den store hinduistiske fortellingen, som er skildret gjennom hundrevis av stentavler på prambanan. Historien handler om det egoistiske, manipulerende mennesket med ti ansikter som forsøker å ødelegge jorden, representert av en kvinne. Helten, rama, redder kvinnen, og dreper den onde kongen med ti ansikter. Deler av moralen er å leve i sameksistens med naturen. Også mye av betydningen i borobodur ligger i dette.
I dag er templenes betydning nesten glemt. Til tross for at budskapet er mer aktuelt enn noensinne. Og hinduismen og buddhismen er ikke alene, budsjapet går igjen i samtlige religioner. Men allikevel overses det. Istedet fokuserer kirken og de mer fundamentalistiske innenfor islam på elementer av religionen som må sies å være ganske uvesentlig i sammenligning med vår fremferd på kloden; som om homofile bør få bli prest eller ikke, om kondomer er bra, eller om det kvinner bør dekke hodet til eller ikke. Kanskje burde en heller lytte til budskapet fra disse to oldtidstemplene fra jungelen i sørøst-asia?
