Leser med interesse Hilde Sandviks kommentar paa BT.no “Farlig hat“. Som samfunnsredaktoer i en av avisene som sliter mest med skittkasting og drittkommentarer, treffer Sandvik spikeren paa hodet naar hun peker paa sjikanen mot Inga Marte Torkildsen og SV. Og Torkildsen er ikke alene, dritten fins i hopevis, og det foeles som den oeker.
Noen kritiserer henne for parallellen til Wiemar og sier den er for soekt. Er den det? Kan vi med haanden paa hjertet si at de stroemningene som var i Europa paa 30-tallet ikke kan gjenta seg paa samme kontinent 70 aar senere. En skulle kanskje tro at enorme investeringer i utdanning, i oppgjoer med rasetankegangen, i fremming av forstaaelse og toleranse fremfor konfrontasjon, hat og hierarkimani skulle baere frukter. Men innleggene hun trekker frem, fremveksten av en ny ultranasjonalistisk hoyreside, et nytt fremmedhat (naa fortrinnsvis mot muslimer), og nettopp denne manglende respekten saa er det tydelig at det ikke er naadd frem. Spoersmaalet er bare til hvor mange.
Den verdensforstaaelsen vi lever med sier at vi skal anse Norge, Europa, oss, som et toleransens sentrum. Nettopp dette trekkes frem som et ankepunkt av visse partier og parter mot mer innvandring, saerlig muslimer. “De er jo saa intolerante”. Hvordan kan det da ha seg at jeg foeler indonesere flest er mer tolerante enn oss? At de viser mer respekt for forskjeller og forskjellig oppfatning? Det er kanskje et tankekors.
Men saa er Norge ogsaa det landet der nyliberalister med populistisk uthengning av innvandrere har truffet blink, med mellom 20 og 30 prosent paa meningsmaalinger. Naar jeg forteller om Frp her nede, skremmer det vannet av baade indonesere og andre europeere.
Kanskje Hilde Sandvik ikke bare burde trekke paralleller til Weimar, men ogsaa sette halen paa eselet og ta et lite oppgjoer med norsk hoyreside. For det er ikke SV-ere som sitter og kaller SV for et drapsparti og Torkildsen, som soester, delaktig i drapet paa egen bror.
