Så gikk reisen mot slutten. Sitter på en gaterestaurant i jakarta og nyter siste kveld med tropevarme, fruktjuice og lyden av et land og en kultur som tilsynelatende aldri er stille. På god og vondt. Samtidig som du vet at det kun er timer til du sitter på jumboen tilbake mot europa strømmer inntrykkene på, og nye tanker slår deg. Det er merkelig hvordan hjernen virker å være mest aktiv mot slutten av noe, akkurat som man drømmer mest rett før man våkner.
Jeg har store problemer med å like jakarta. På en måte er det noe herlig med denne enorme smeltedigelen av ulike kulturer, mennesker, skjebner og inntrykk. På en annen side forsvinner fort den lille enkelthistorien blant de ti millionene andre, og tragiske skjebner deiser ned foran føttene dine når du minst venter det.
Idag dro jeg med en motorsykkelfører rundt jakarta på leting etter et reperasjonsverksted til kameralinsen min. Han fortalte om livet sitt, som ung og håpefull på jakt etter lykken i jakarta, og nå som syk, eldre mann som streve for å gi datteren en annen fremtid enn seg selv. Mannen slet med en tung hoste og noe som minnet om astma og sa han ikke hadde råd til medisiner, de kostet hele 100 000 rupiah. Vel 60 kroner. Selv hadde han kun 7000 rupiah da han fikk sjåføroppdraget med meg. Jeg ga ham nok til å dekke legeutgifter, og ba ham kjøpe seg munnbind. Han sa han ikke hade råd. Han fikk noen tusen til. Det er tross alt mindre enn en kinobillett koster hjemme.
Noen timer senere befant jeg meg selv i jakarta flotteste shoppingsenter, krydret med merkevarer og designbutikker som louis vuitton og burberry. Her går jakarta jetset og velbemidlede og bruker fritiden og letter på lommeboken, mens millioner av mennesker i samme by hverken har råd til nok mat, enda mindre nodvendige medisiner. Du blir nesten kvalm når du går rundt og ser på T-skjorter til 300 000 rupiah, vel 200 kroner, når du vet at disse pengene istedet kan sikre noen skolegang, en fremtid, eller en familie et skikkelig måltid over en tid. Det er noe ekkelt ved å se kontrastene så tydelig foran deg.
Hva er det som får rike indonesere til å leve så avsondret? Følelsen av å gå inn i en festning var til å ta og føle på. Kjøpesenteret hadde kleskode, og du måtte gjennom mwtalldetektor for å komme inn. I deres lille eventyrverden, en litt oase av vestlig kapitalisme oppi fattigdommen og armoden til millioner, kan en liten gruppe rike indonesere og vestlige nyte aircondition, T-skjorter til 500.000 og en pause i strømmen av fattige mennesker som tigger om hjelp fordi det ikke finnes noe annet sted å gå enn kanten mellom rennesteinen og fortauet. Rossaus tese om kampen mellom rik og fattig, om eierne mot de som ikke eier nålen i veggen, som drivkraften i samfunnets utvikling, har live forestilling 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, året rundt, i jakartas pulserende bybilde.
Like mye vet jeg at det å reise fra denne virkeligheten til den jeg en vant til kommer til å gi samme stikkende følelsen: et rikt, lite utopisk samfunn i nord der Jan-Thomas og Hotel Caesar fyller hverdagen, satt opp mot fattigdom, fordeling og andre store, grunnleggende spørsmål her nede. Det som er en liten avsondret oase her nede er så og si altomspennende hjemme. Der går ikke sikkerhetssjekken ved inngangen til kjøpesenteret, men ved europas grenser, på flyplassen når du lander, eller ved stredet mellom afrika og europa.
Så om jeg lurer på hvorfor jeg er sosialist, hvorfor jeg stadig kjemper for rettferdighet, hvorfor jeg mener en annen verden ikke bare er mulig, men også en fordømt nødvendighet, så er det bare å la tankene fare tilbake til indonesia, og sette opplevelsene der i sammenheng med historen fra grensen mellom afrika og europa, om romanifamiliene i øst-europa, om underbetalte arbeidere i kina, om afroamerikansk ungdom uten en fremtid i USA, og hvordan disse historiene sammen fletter et mønster som viser systematisk urettferdighet og en verden der noen blir født som vinnere og andre født som garantister for at dette lille mindretallet av vinnere skal ha det stadig bedre. Gjerne med prisen av egen lykke, egne drømmer, og stadig vekk deres eget liv.
Hadde bare flere sett dette, ville verden vært et bedre sted å leve. Vi sees i Norge.
2 Kommentarer
juni 26, 2009 at 21:22
Jeg er meget imponert over skrivestilen din. Den er helt fantastisk. Stå på, jeg vet at verden vil bli bedre en dag.
juli 2, 2009 at 22:19
Veldig godt skrevet, Simen. Dette innlegget ditt gjorde inntrykk. Velkommen hjem!